Biologisk og sosialt kjønn. LGBTQIA+

Publisert 2023

LGBTQIA+: Abbreviation for Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender, Queer, Intersex, and Asexual. The additional “+” stands for all of the other identities not encompassed in the short acronym. 

Del 1

Innledning

Da jeg ved århundreskiftet skrev om kvinner- og kjønn i min hovedoppgave ved Universitetet i Oslo var mann, trans og homo forskningen fremdeles utenfor radaren hos norske forskere. Det skulle imidlertid ikke gå mange årene før det ble vanlige forskningsområder innen kjønnsforskningen. Raskt derpå begynte pride, de skeive, woke og LHBTQIA+ å gjøre seg gjeldende i media. I dag vaier regnbueflagget overalt, både på bygninger og i sosiale medier.¹

I utgangspunktet var jeg ikke nevneverdig interessert i kjønn og kvinnesak. Jeg var derimot interessert i hvordan forskning pågikk, og i den forstand var det interessant å vurdere hvordan kvinne- og kjønnsforskning, som var en ny fag-disiplin, argumenterte for å legitimere seg vitenskapelig. Etter tre års intens fordypning i vitenskapens metodologi (teori og metode) måtte jeg konkludere med at vitenskapen ikke var objektiv og nøytral slik jeg hadde blitt opplært til å tro, men tvert om preget av politikk og ideologi. Dette fant jeg først veldig rart, men raskt der på svært bekymringsverdig. Jeg valgte derfor å vie livet mitt til å forstå konsekvensene av en slik situasjon i lys av samfunn og politikk generelt.  

I mitt videre arbeide la jeg med andre ord spørsmålet om kjønn bak meg. Det hadde, som sagt, aldri opptatt meg noe særlig. Jeg var ikke nevneverdig bekymret for kvinners rolle i samfunnet - i den grad jeg bekymret meg for kjønnsroller angikk det både menn og kvinner og det jeg omtaler som et generelt svekket menneskeverd - og mitt klare inntrykk var og er at homofile vant stadig øket, og i dag fullgod, aksept, som seg hør og bør i samfunnet. Men så, for tre, fire år siden, begynte jeg å ane at noe hadde endret seg! 

Jeg begynte stadig oftere å høre argumenter som: "To kjønn eksisterer ikke." "Vi har mange kjønn." "Kjønn sitter i hodet." 

Jeg burde visst bedre, men jeg slo meg en stund til ro med: "For noe tull. Dette går sikkert snart over." Men det gikk altså ikke over, tvert om så tiltok det i omfang. Og det var ikke bare tema i aviser og på sosiale medier, det er nå også synspunkter som manifesteres i våre institusjoner. I dag fortoner kjønn seg, for meg, som noe av det viktigste vi bør ha et bevisst forhold til. Det berører essensen i hva det vil si å være et biologisk menneske. 

Som lærer i grunnskolen har jeg fått erfare at de nye synspunktene på kjønn blir ført frem i flere av skolens lærerverk. Dette har også blitt dokumentert: Hør samtale med Kamilla Aslaksen på podkasten: Et Bedre Skole-Norge:  https://open.spotify.com/episode/45m9Ij8rGpsRWCZQroeTEm 

Eller les avisartikkel av Eivind Gjerde:  https://www.dagen.no/meninger/radikal-kjonnsteori-i-skolebokene/ ,  

Det ble også klart at anerkjente forskere ble harselert ut av sine universitets-stillinger for å hevde at menneskeheten primært består av to kjønn. 

1) https://www.theguardian.com/education/2021/nov/03/kathleen-stock-says-she-quit-university-post-over-medieval-ostracism 

2) https://www.nettavisen.no/nyheter/mener-det-kun-finnes-to-kjonn-jeg-begar-en-kardinalsynd/s/5-95-1423542

Da jeg nylig bestemte meg for å fordype meg i saken, og kanskje skrive en artikkel om dette, fant jeg ytterligere to forhold som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp. Jeg oppdaget (først nå.., i desember 2023) at i 2016 så vedtok et tilnærmet fulltallig storting (unntatt sp og kr.f.) en ny lov som sier at hvem som helst, når som helst kan endre sin kjønnsstatus i folkeregisteret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=64488

Hva mer er, i desember -23 vedtok stortinget enda en ny lov som kort og godt sier at det vil være kriminelt å prøve og snakke med et barn som er kjønnsforvirret. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=94762 

Klassekampen har publisert to artikler som problematiserer forholdet: 

1) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-06/debatt-et-farlig-lovforslag/MhPG?fbclid=IwAR2oXgZ7MCBIZc7xHu3WXcPN_NbIhoQSQbthI1hCY1qySiaECKHhmyCgeMU 

2) https://klassekampen.no/artikkel/2023-12-07/forkast-forslaget/m7dZ?fbclid=IwAR1hSHXq3V1Lx7uKCQjy1NYJAwLGHlNQMEwD6SG7dXWe8dKPYuhkWh1aR0g 

Så vidt jeg kan forstå kan det ikke være noen tvil om at det finnes sterke krefter som arbeider aktivt for å oppheve det faktum at menneskeheten primært er delt i to kjønn, og at folk flest synes å henge med i toleransens navn. Toleranse er bra, men vi må ha litt innsikt i hva det er vi faktisk er med på å tolerere. 

To viktige spørsmål:  

Hva skjer når menneskehetens allmenngyldige biologiske markør blir uvesentlig i folks bevissthet? Og et annet vel så viktig spørsmål: Hvorfor skjer det? 

Da jeg er av den klare oppfatning at det er vitenskap som i dag legitimerer politiske synspunkter (forskning sier..), finner jeg det fruktbart å nettopp ta utgangspunkt i hvordan vitenskapen har behandlet kjønn som forskningstema. I denne teksten henter jeg derfor frem innsiktene fra min egen vitenskapelige hovedoppgave for å forklare fremveksten av lhbtqia+ bevegelsen og det de representerer; nemlig fornekting av to kjønn. 

Jeg vil begynne med å forklare forskjellen på biologisk og sosialt kjønn og hvorfor kjønn ble et eget vitenskapelig fagfelt. Videre vil jeg forklare det jeg mener var, og er stadig, store svakheter med premissene som ble lagt til grunn for forskningen. Jeg mener at disse svakhetene er en viktig grunn til at kjønnsforskere og lhbtqia+ bevegelsen i dag kan avskrive betydningen av biologisk kjønn.

En annen viktig, og mer overordnet årsak, mener jeg klart er å finne i vitenskapsteorien generelt. Dette vil jeg behandle i del to. Utviklingen kjønnsforskningen tok, fikk nemlig stor aksept. Dette vil jeg si noe om ved å plassere utviklingen av kjønnsforskningen i lys av vitenskapsteoriens utvikling generelt. Avslutningsvis vil jeg trekke trådene mellom kjønnsforskning og pedagogisk forskning. Det finnes mange paralleller, både hva vitenskapsteoretisk posisjonering og tema angår. 

Leseren får unnskylde at det blir litt langt. Jeg har alltid jobbet mye for å være så presis, kortfattet og folkelig som mulig i min formidling, også her. Det betyr at en enkelte påstander kan synes overfladiske selv om de er godt gjennomtenkt. Her oppmuntres leseren på det sterkeste å foreta undersøkelser på egenhånd. 

I det følgende vil jeg forsøke å forklare hvorfor det er direkte farlig for menneske og samfunn at kjønnsforskningen utelater betydningen av biologisk kjønn. Dette MÅ forståes i en større kontekst. 

Sosialt og biologisk kjønn

Vi mennesker blir født enten som mann eller kvinne. Vi er et biologisk kjønnet vesen. 

Historien ender imidlertid, og selvfølgelig, ikke med påstanden om at vi blir født som mann og kvinne. I så fall hadde kvinne- og kjønnsforskningen blitt plassert innenfor naturvitenskapen. Når vi vokser opp blir vi påvirket på alle mulige måter fra et uttall ulike hold, og en god del av disse påvirkningene kan ha mye å si for hvordan vi utvikler oss som kvinne, mann og menneske generelt. Disse kulturelle påvirkningen er det som samlet sett kalles SOSIALT KJØNN. 

Det primære anliggende for kvinne- og kjønnsforskningen var å finne ut av hvilke økonomiske, sosiale, religiøse, politiske og kulturelle krefter som kunne ha betydning for hva det ville si å være kvinne (og mann) i samfunnet. 

Forskning på sosialt kjønn ga oss bevis på at kvinner er forskjellig. Kvinner utgjør en mangfoldig gruppe. Ingen kvinner er like. Vi stod igjen med mangfold, forskjell og ulikhet. 

Men dette at vi er biologisk kjønn ble likevel ikke avvist. Selv ikke den mest radikale feministforskeren fikk slippe unna det faktum at menneskeheten består av to biologiske kjønn da ingen kunne benekte at kjønn er en tung allmenngyldig sannhet om oss mennesker. 

Det biologiske aspektet ble med andre ord, i stor grad, lagt på is men ingen ble altså utestengt for å påpeke at det biologiske kjønn er kvinne- og kjønnsforskningens deterministiske premiss enten man liker det eller ei. 

Dette har endret seg. Hva har skjedd? 

Hvorfor forske på kjønn? 

En fruktbar innfallsvinkel er å forstå hvorfor kvinner og kjønn ble et eget forskningsfelt innenfor humaniora på 70-tallet.  

Min påstand er at samfunnet før industrialiseringen langt på vei var kjønnsnøytralt i den forstand at det var lite preget av kjønnskamp. Man hadde antagelig aldri engang hørt om fenomenet. Maktkamp mellom kjønn angikk, med andre ord, i liten grad livet til vanlige mennesker.² Dette endret seg imidlertid gradvis i det nye industrisamfunnet som etablerte seg på 17- 1800 tallet. Nytt arbeidsliv etablerte seg og mennene beveget seg fra åkeren til kontorbygget/fabrikken. Kvinnene fortsatte med å gjøre jobben innanstokk, i hjemmet. Tidligere hadde det vært selvsagt at begge typer arbeid var viktig for å få livet til å gå rundt for folk flest. Men med industrialisering og fart på pengeøkonomien, ble det mennene som tjente penger og skulle forsørge de der hjemme. Mennene fikk derfor mer makt. Maktbalansen mellom kjønn var ikke lenger balansert. Kvinnene havnet formelt, altså kollektivt sett, i en underdanig posisjon. 

Slik forstått var det høyst forståelig at kjønn ble et eget forskningstema i akademia på 70-tallet. Det som ikke, forsiktig sagt, er fullt så forståelig er den retningen kvinne- og kjønnsforskningen tok, og som i dag altså synes å ende i utvisking av den realiteten at vi blir født som mann og kvinne - at kjønn er biologi. 

Kvinnekampens og forskningens premisser. 

Det som før industrialiseringen hadde vært et balansert kjønnsforhold blant folk flest hva inntekt og makt angikk, ble altså noe man på 1900 tallet måtte kjempe for å oppnå. 

Hva gjorde forskningen i en slik situasjon? Forskningen var, som jeg allerede har vært inne på, først og fremst opptatt av det sosiale kjønnet. Å kartlegge det sosiale kjønnet tilsier et tungtveiende fokus på mangfold og forskjeller. Et tungtveiende fokus på det sosiale kjønnet og på forskjeller, bidro til at det unike individ trer frem - og da på bekostning av likheter og det som binder oss sammen. I tillegg er det viktig å merke seg at store deler av forskningen ble plassert inn i et maktperspektiv. 

Undertrykking som premiss for forskning. 

Maktperspektivet - dette at menn undertrykker kvinner - ble det dominerende premiss innen kvinne- og kjønnsforskningen.³ Dette betyr at en overvekt av kjønnsforskerne oppfattet menns undertrykking - patriarkatet - som en seiglivet realitet, tilnærmet deterministisk. Menns undertrykking av kvinner ble rett og slett oppfattet som en Sannhet man ikke trengte å bevise vitenskapelig. Således ble det ikke noe rom for, innen forskningen, å problematisere hvordan den begredelige forskyvningen i maktbalansen mellom den gjengse mann og kvinne i utgangspunktet hadde oppstått.

Det ligger en kvalitativ forskjell i dette å beskrive makt som determinerende istedenfor å beskrive makt som kulturelt betinget. Makt som determinisme gjør makt til en allmennmenneskelig egenskap og man ser på samfunnet som en kamparena. Makt forstått som kulturelt betinget vil derimot søke å forstå hvilke krefter som finnes i samfunnet som trigger maktkamp mellom kjønn  (og mellom folk). 

Innen kjønnsforskningen går dermed spørsmålet om sannhet i ideologisk retning: Kjønn (som biologi) er sannhet, men blir relativisert. Makt er relativt, men blir sannhet. 

Uten vitenskapelig belegg ble altså kategorien makt det dominerende premisset, først for kvinne- og kjønnsforskningen og siden for de nye forskningstemaene som kom til; manns, trans og homo disiplinene. 

Den liberale kampen for individets rettigheter

Kjønnsforskningen la vekt på, og gjør det fremdeles, mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv. Tanken bak utkrystalliserer seg: Alle skal ha like muligheter. Målet med forskningen var altså at kvinner skulle få like muligheter på arbeidsmarkedet som menn. Således har kvinnebevegelsene og kjønnsforskningen primært kjempet for at kvinner skulle å få lik mulighet som menn til å tjene penger. 

Det er rimelig å påstå at vi i Norge nådde dette målet raskt. Det er ikke uten grunn at vi blir kalt "verdens mest likestilte samfunn". Rent praktisk betyr dette at vi har fått et samfunn der kvinner har blitt like ambisiøse som menn i jakten på å tjene penger og å posisjonere seg. Målet er nådd, kvinner er likestilt med menn hva angår muligheter på jobbmarkedet. 

Forskningens vektlegging av mangfold og ulikheter innenfor et maktperspektiv har med andre ord, slik jeg klart forstår det, på dramatisk vis akselerert den såkalte liberale kampen for individets rettigheter. Alt handler om mangfold, og da gjerne innenfor et maktperspektiv - frihet versus ufrihet - i en eller annen forstand.  

Forskningen har med andre ord blitt, i stadig økende grad, partikulær. Det er det unike individ som gjelder. Også avisene har forlatt de store politiske prosjektene og har i dag som retningslinje at det primært er kampen for individets rettigheter som gjelder. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land (19. januar 2024) at rettsakene mot Jehovas Vitner vitner om et tilsvarende paradigmeskifte også innenfor religion. Det er de unike historiene som vektlegges, (politiker-skandaler blir ikke overraskende) og da på bekostning av historiene som binder oss sammen. Hva som binder oss sammen, hvilket rammeverk alle disse unike historiene kan og bør plasseres innenfor er man ikke interessert i. Resultatet har blitt et fragmentarisk, ofte også omtalt som et relativistisk, mangfold. 

Problemet er imidlertid at alt handler ikke bare om mangfold. Vi lever ikke i et anarkistisk samfunn. Vi lever i et samfunn som opererer innenfor klare rammer, og som legger tunge føringer på hver og en av oss. 

Den liberale styringseliten er ikke interessert i å snakke om føringene, men snakker isteden mye om valg og øket frihet for hver og en. Dessverre tar vi alt for lett på konseptet "Fri vilje". Vår kollektive forståelse av hva fri vilje faktisk handler om, synes vi fullstendig å ha mistet taket på. Vi lar oss blende av alle de overfladiske valgene vi står fritt til å velge mellom i hverdagen, mens vi fullstendig glemmer å stille spørsmål ved hvor vi får våre ønsker fra. 

Spørsmålet om hvor vi får våre ønsker, ideer og oppfatninger fra, forsøkte noen positivismekritikere å sette på den vitenskapelige dagsordenen for et halvt århundre siden. De ble skyflet av banen, og i dag hevdes det at positivismedebatten (endelig) er lagt død. 

Hva er galt med å leve i et samfunn der vi kan velge hvilket kjønn vi vil være? Mange som oppfatter dette som problematisk, peker på menn i damegarderober og i kvinnefengsler. Det er selvsagt problematisk, men problemet stikker adskillig dypere enn som så - og det har å gjøre med et relativistisk mangfold innenfor uproblematiserte rammer å gjøre. Fragmentering og mangfold ser vi overalt, men kjønn står i en særstilling da et fragmentert kjønn river bort menneskets biologiske manifestering. 

Vårt eksistensgrunnlag ble radikalt endret ved forrige industrielle revolusjon, ja det forandret sågar relasjonen mellom mann og kvinne. I dag står vi overfor en ny industriell/teknologisk revolusjon. Vil den endre vårt eksistensgrunnlag? Har dette at vi nå skal oppfatte kjønn på en ny måte noe med den nye teknologiske revolusjonen å gjøre? Hva slags samfunn er vi i ferd med å skape? 

Vi må gå til vitenskapsteorien for å forstå omfavnelsen av mangfold og fragementering innenfor uproblematiserte rammer. Dette vil jeg skrive om i del to som følger etter hvert. 

Del to blir lagt ut snart. 

Kilder: 

Bøker: 

"Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av Kvinne- og kjønnshistoriens metodologi." Hovedoppgave i Historie ved UiO, 2001. Av Camilla Fadum

"Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen". Privat, 2021. Av Camilla Fadum. 

I boken går jeg i dybden på hva et sekulært samfunn preget av en transhumanistisk ideologi er, og hvordan det kan ha seg at en slik type ideologisk samfunnsutvikling har fått lov til å gå sin gang. 

Artikler: 

Det fleste artiklene jeg har skrevet handler i en eller annen forstand om samfunn og politikk i lys av en ideologisk styrt vitenskap. Her er noen av artiklene jeg mener er mest relevante i forhold til teksten over.   

1) "Premissene som umuliggjør idealet om et reelt demokrati." https://tideva.blogspot.com/2025/06/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html 

2) https://tideva.blogspot.com/2025/06/tid-for-helhet.html

3) https://tideva.blogspot.com/2025/06/feminisme.html

4) https://tideva.blogspot.com/2025/06/me-tooo.html

NOTER 

1 Regnbueflagget har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQA+ personer. 

2 Påstanden om at kjønnskamp ikke var noe tema for folk flest før industiraliseringen, er min egen mening. Skulle gjerne vist til forskning men, som jeg vil vise under, den finnes så å si ikke. Dette faktum forteller meg at forskningen styres etter en deterministisk overordnet ideologi, og ikke - slik den bør - etter søken etter objektive svar. Alle øvrige påstander som følger er vitenskapelig dokumentert i min hovedoppgave. HF, UiO 2001: "Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av kvinne- og kjønnshistoriens metodologi."

3 Etter tre års intens studie av kvinne- og kjønnshistorie i et vitenskapsteorietisk perspektiv konkluderte jeg i min hovedoppgave at kjønnsforskningen var langt mer politisk orientert enn vitenskapelig orientert, og at hovedproblemet handlet om at maktperspektivet ble etablert som sannhet. Se: https://bibsok.no/?mode=p&tnr=1116421 Jeg er således ei heller overrasket over at ideologier som WOKE, som nettopp legger maktperspektivet til grunn, har inntatt mainstream og truer med å forvitre vårt forhold til sannhet overhode. Hva mer er: Hvorfor vi lever i et samfunn der sannhet relativiseres henger utvilsomt sammen med, slik jeg har kommet til å forstå det, den evigvarende introduksjonen av ny teknologi. Dette skriver jeg om i mange ulike sammenhenger, og vil også være tema i del to.

DEMOKRATI ELLER DIKTATUR

 Publisert 2025

En kommentar til boken: «Demokrati i trøbbel».

Av Bård Larsen (Civita)

Boken ble utgitt i 2015, men er mer aktuell i dag fordi de politiske motsetningene som boken handler om har tiltatt i styrke.

Det blir ofte sagt at demokratiet ikke er perfekt, men det er det beste vi har. Bård Larsen innleder sin bok «Demokrati i trøbbel» med samme type ordlyd: «Demokratiet vi har i dag blir gjerne omtalt som liberalt demokrati. Liberalt demokrati er hverken perfekt eller lytefritt, men det er det mest velfungerende styringssystemet vi har sett så langt i historien. Liberalt demokrati er den eneste styreform, blant de vi kjenner, som kan ivareta frihet på en god måte.» (s.5) Og fortsetter Larsen, denne styringsformen er nå i trøbbel.

Om man følger med på den offentlige samtalen er det ikke vanskelig å være enig med Larsen i påstanden om at demokratiet er i trøbbel. Jeg vil også tro, håper i alle fall, at de som erkjenner dette problemet, samtidig vil erkjenne det som står på spill; nemlig spørsmål som angår vår kollektive eksistensielle væren. Det er dermed en svært viktig problemstilling Larsen griper fatt i, og for det skal han ha en stor takk.

Bokens oppbygging

Larsen hevder at hans bok er: «.. nesten i sin helhet en problembeskrivelse.» (s.114), men det er det vel bare en Civita-politiker selv som tror på. Det burde med andre ord ikke komme som noen overraskelse at Bård Larsen, en middelaldrende Vest-Europeisk, hvit mann, langtidsansatt i den markedsliberale tenketanken Civita, faktisk har en politisk agenda når han skriver.

Larsens bok handler med andre ord om noe langt mere enn bare å beskrive utfordringene vi står overfor i vårt samfunn. Og godt er det. Rene problembeskrivelser er det svært mye av. Hvor vi enn snur og vender oss kan vi høre og lese beskrivelser av alle problemene – ofte kalt kritikk.

Skal en problembeskrivelse/kritikk være av minimal interesse så må man derfor også evne å si noe om årsak. Jeg kan ikke tenke meg noe mindre samfunnsnyttig enn mennesker som kun peker på problemer uten å gjøre det minste forsøk på å bidra med årsaksforklaringer. Det blir dessuten umulig å få i stand en fruktbar samtale om løsninger uten en samtale om årsaker først.

Larsens bok har altså i seg alle elementene en god sakprosa bok bør ha med, men de er vevd slik inn i hverandre at det er ikke uten videre lett å få øye på hva som er hva. Det er en rotete bok, svakt bygget opp. Ønsker man å gå i dybden krever det et nitidig arbeide; først med å sortere alle påstandene som står hulter i bulter for så å forsøke skape en helhetlig mening ut av det som står.

Jeg har med andre ord gjort et forsøk på å rydde litt i sysakene. Først vil jeg se på hvordan han definerer demokrati og dernest gi en grundig gjennomgang av hvordan han forstår problemene; det vil si hvordan han forklarer problemene/hva han mener er årsaken til problemene. Løsningen som tilbys avslutningsvis kommer ikke som noen overraskelse.

Hva er demokrati?

Larsen skriver: «Et viktig grunnelement, kanskje det aller viktigste, for liberalt demokrati er ideen om verdipluralisme. Med pluralisme menes (for det første) spredning av makt, men også (for det andre) en gjensidig tillit til hverandres ønsker om et godt samfunn. Pluralisme kan ganske enkelt oversettes til mangfold. Pluralisme er en motsetning til det absolutte.» (s.32)

Kort sagt: Larsens definisjon av et demokrati er at det handler om mangfold. Det motsatte av mangfold er diktatur.

Til grunn for å muliggjøre mangfold, forteller Larsen, ligger maktfordelingsprinsippet forfattet av den franske opplysningsfilosofen Charles Montesquieu (1689 – 1755). Maktfordelingsprinsippet er en fordeling av makten mellom tre påstått uavhengige institusjoner, en lovgivende makt (folkevalgt parlament), en utøvende makt (Konge/regjering) og en dømmende makt (domstolene). Oversatt skal dette bety at folket velger selv sine politikere/politiske partier. Det politiske partiet som får flest stemmer får bestemme i den perioden de sitter i regjering. Det er valg hvert fjerde år. Når det gjelder den dømmende makten så ligger denne makten hos rettssystemet. For å bli dommer må man enten ha en juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap, og en høyesterettsdommer blir utnevnt av Kongen i Statsråd, hvilket i praksis betyr av regjeringen. (I USA utnevnes høyesterettsdommerne av sittende president.)

Utover det at demokratiet består av maktfordelingsprinsippet og at menneskene har tillit til hverandre, handler demokratiet også om: «... fri presse med mediemangfold og et sterkt forsvar av ytringsfrihet og menneskerettigheter. Vi har lover som skal sikre et fritt og regulert marked med rettferdige konkurranseforhold og en åpen økonomi med vern mot korrupsjon og nepotisme.» I tillegg ligger vern av mindretallet i kjernen av et liberalt demokrati, og ett av det viktigste formålet er å beskytte individet mot overgrep fra majoriteten eller staten. (s. 16) Og sist men ikke minst: «Demokratiet vårt er endringsvillig og dynamisk.» (s.18)

Demokratiet beskrevet over i imidlertid i trøbbel. Det er i sannhet svært besynderlige greier. Hvordan kan et rettferdig samfunn som hviler på tillit, der makten er jevnt fordelt, der loven dømmer rettferdig og alle får lov – og vi må dermed anta lik mulighet – til å snakke fritt, likevel være truet?

Hva er problemene?

Frihetsaksen

Larsen skriver: «Sett fra et liberalt ståsted oppstår problemene når politiske grupperinger vurderer den tradisjonelle høyre- og venstreaksen som viktigere enn frihetsaksen.» (s.21) Den såkalte frihetsaksen handler om det grunnleggene spørsmålet folket må ta stilling til, og det er: Ønsker vi frihet eller ønsker vi diktatur?

Larsen ønsker seg frihet. Denne friheten er truet i dag: «Det siste tiåret har vist oss at liberale demokratier sliter, både under press av egen politikk og feilslag, men også fordi illiberale og autoritære krefter vokser. Populisme i ulike varianter har for alvor gjort sitt inntog i vestlig politikk.» (s.22)

Hvilke feilslag liberale demokratier skal ha gjort, synes Larsen er uinteressant. Isteden bør vi ta inn over oss at: «Liberalt demokrati gjenspeiler det – for noen – sørgelige faktum at vi aldri vil kunne bli perfekte sosiale skapninger i et perfekt tilrettelagte samfunn, der alle opplever og erfarer verden på samme måte og oppfører seg etter en oppsatt plan. Et liberalt demokrati vil derfor av ’natur’ aldri kunne være et perfekt samfunn. Liberalt demokrati er rot og kompromisser, men med et solid rammeverk av nasjonalstat og lover. Liberalt demokrati er rotete fordi det SKAL VÆRE ROTETE. Mennesker med så mange forskjellige preferanser, legninger, interesser og normer, at om de skal involveres i demokratiet (og det skal de), må resultatet bli det motsatte av strømlinjeformet (les diktatur.)» (s.33)

Den virkelige utfordringen vi står overfor, i følge Larsen, vil derfor være å hindre at de totalitære/autoritære kreftene å komme til makten. Det kommer klart frem at Larsen mener at demokratiforskjempernes viktigste opgave i dag er å bekjempe disse fiendene av demokratiet. (s.134)

I følge Larsen er det i de politiske ytterpunktene at vi finner illiberale og autoritære krefter: «Både ytre venstre og ytre høyre snakker om mer frihet, mer makt til folket, men ønsker seg egentlig politiske systemer der staten er stor og autoritær.» (s.22)

Autoritære ideer.

Larsen forklarer: «Det som kjennetegner autoritære ideer, er troen på en eller annen form for fullbyrdelse av historien (utopiske visjoner). Det vil altså si at mennesker egentlig, selv om de kanskje ikke vet det selv, har ett sett med grunnleggende egenskaper og behov som peker i en retning, mot et felles gode. (...) Vi snakker om politiske krefter, som på mystisk vis, fremstiller fremtiden som forutbestemt. Om politiske krefter som gladelig rir på kaotiske tidevannsbølger: Vi har egentlig ingenting vi skulle ha sagt. Vi er alle styrt av krefter som er større enn oss selv, nedfelt i historisk lovmessighet eller tidens elv. Om det er klassemotsetning eller nasjonens sjel, vil krise føre oss inn på rett spor, i en ustoppelig utvikling.» (s. 32-33)

Larsen fortsetter med å forklare at hvis vi: «.. lar utopiske ideer gå fra ren teori til statsform har konsekvensen som oftest vært autoritære samfunn. Det er ikke det menneskelige potensial som er blitt fullbyrdet, men snarere maktens absolutte potensial. Noe forenklet kan vi si det slik: Jo mer du tror du har rett, jo sikrer du er på at du står for DET OBJEKTIVT GODE – at dine meninger kan redde verden -, desto lettere kan du komme til å tro at motparten står for det motsatte – DET OBJEKTIVT ONDE. Og desto mer opprørende er deres feiltagelser. Hvis du tror at din egen lære kan redde menneskeheten, hva da med de som er uenige med deg? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motsetninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå ditt storslagne mål.» (s.34)

I henhold til Larsen er utopistene (også kalt populister), som definert over, primært å finne på ytterfløyene av de politiske partiene. Disse: «Radikale populistene har en del åpenbare fellestrekk. De deler den samme forakten mot det liberale og et liberalt demokrati som speiler menneskene i alt sitt mangfold. En rekke radikale populistpartier uttrykker samtidig beundring for – eller samarbeider med – autoritære typer.» (s.53) Et annet fellestrekk på begge ytterliggående fløyer er at det: «.. eksisterer en oppfatning om at det bestående systemet er pill råttent og at en radikal omveltning er nødvendig.» (s.60)

Disse autoritære lederne er skumle vesener, derom er Larsen i liten tvil. «De som er fiender av demokratiet vet veldig godt hvilke strenger de skal spille på.» (s.15) Populistene er, i følge Larsen, for eksempel godt klar over at høy tillit er en viktig og grunnleggende pilar i demokratiet: Nettopp av denne grunn er: «.. populismens kjennetegn som oftest at de kjører knallharde kampanjer mot institusjonene som er basert på menneskets natur, gjerne med det mål å forsterke den mistilliten som måtte være der fra før.» (s.75) «Taktikken går ut på å oversvømme nettet med desinformasjon og rene løgner. Jo mer, dess bedre. (...) Alt som kan skape kaos er velkomment.» (s.108-109)

Innvandring og identitet.

Hva samler populistene og de autoritære? Larsen skriver: «.. det er liten tvil om at et felles referansepunkt er innvandring og identitet.» (s.60) Larsen ønsker imidlertid å problematisere bildet media gir. Han påpeker at det er ikke sikkert at det som presenteres som ett politisk samlepunkt (være seg innvandring eller identitet) nødvendigvis omhandler det populistene grunnleggende sett har til felles. Hva har så populistene grunnleggende sett til felles? I følge Larsen er det ikke mulig å skissere et entydig bilde da populismens fremvekst egentlig ikke handler så mye om politikk i det hele tatt, men om protest. Protest mot hva? Han refererer til statsviteren Mc Williams som sier at: «Trumpismen bygger på en antagelse at elitene ikke har tenkt å gi vanlige folk innflytelse, uansett hva de gjør. Da kan de like gjerne gjøre elitene forbanna med det eneste verktøyet de har får hånden. Stemmeseddelen.» (s.66)

Larsen selv synes denne analysen høres drøy ut, og dessuten arrogant: «Det blir lett til en fremstilling av alle de millionene som stemmer på Trump og andre i samme leia her i Europa, som hevngjerrige og simple.» (s.66) Men, fortsetter Larsen, hvis vi legger bort de verste hevntankene, så er Mc Williams kanskje inne på noe: «Mennesker er sosiale skapninger, ikke først og fremst politiske. I lengden vil mennesker som føler tilhørighet og identitet til en flokk, reagere med sinne og avsky over andre som på ulike vis forteller dem at de ikke er like verdifulle som andre. (s.66)

Larsen mener at når populistene agerer som beskrevet over så glemmer de det overordnede. Tilhørighet og identitet er et kulturelt spørsmål og har lite med politikk å gjøre. Når populistene lar kulturelle impulser som nasjonale tilhørighet og yrkesaktive identitet overdøve alt annet, så handler det mest om følelser og behovet for å tilhøre en flokk. Således ender de opp med å støtte autoritære/totalitære ledere som spiller på deres sentimentale og nostalgiske strenger for alt det er verdt. Fremmedgjorte mennesker som ikke forstår helheten og hva som overordnet sett egentlig er til det beste for dem, har en skremmende tendens til å knytte seg til autoritære ledere, autoritære ledere med demagogiske trekk slik som: «.. et sterkt ego (narsissisme) som overstyrer egen usikkerhet, mangel på impulskontroll, et aggressivt og kynisk menneskesyn, rigiditet, forestillinger om å utvise kontant tøffhet, antiintellektualisme, konspiratoriske ideer, hang til sterotypier og utdefinering av grupper, samt intoleranse og generelle forakt for nyanser.» (s. 83)

Årsaker.

Dragning mot det autoritære.

Larsen tar en nærmere titt på hvordan det kan ha seg at så mange mennesker blir dratt mot det autoritære. Vi går dypere inn i hva som er årsakene til at de rotløse urokråkene tar sin plass i samfunnet og truer demokratiet. Larsen skriver: «Gjennom historien har veldig mange mennesker under spesielle omstendigheter gitt sin tilslutning til autoritære og rasistiske ideer.» (s.86) Larsen sier litt om disse spesielle omstendighetene innledningsvis i sin bok. Han skriver: «Europa og USA har endret seg dramatisk det siste tiåret eller der omkring. (...) Vi er utsatt for kanonader av informasjon, uten filter, via nye teknologier. Folk har fått nye fellesskap og nye arbeidsmarkeder. Innvandringen har gjort oss flerkulturelle.» (s.12)

Dette er virkeligheten i følge Larsen, og han mener at som demokratiske borgere er det vår oppgave å tilpasse oss denne situasjonen, ikke protestere. Hvis man reagerer er man i følge Larsen, radikal og: «ulike radikale grupperinger ser nytteverdien av et urolig landskap (et samfunn i endring). Krise er som skapt for demagoger og kaosryttere.» (s.12) For å underbygge sine holdninger viser Larsen til vitenskapsmenn som konkluderer med at endringer i samfunnet, som for eksempel øket fattigdom og arbeidsløshet, har gitt grobunn for fremmedfiendtlighet og lengsel etter sterke ledere. Men, kan vi lese, det er ikke alltid fattigdom og nød som trigger radikalitet. Det kan like gjerne være at vi fra naturens side er jegere som beskytter vårt terriotorium. Radikalisme kan med andre ord også skyldes at enkelte mennesker fremdeles lever i henhold til instinkter utviklet i steinalderen.

Radikalitet kan altså skyldes reell fattigdom, ur-instinkter og, sist og ikke minst, radikalitet kan også skyldes psykotisk personlighetsforstyrrelse. I så henseende viser Larsen til Frankfurterskole filosofen Theodor Adorno, som skal ha ment at: «.. en viss andel av befolkningen har mer eller mindre medfødte autoritære personlighetstrekk, og at disse utgjør kjernen i autoritære bevegelser, mens resten av befolkningen lar seg lede i ulike retninger når samfunnet polariseres.» (s. 86)

Larsen støtter seg særlig til den siste vitenskapelige forklaringen og spør derfor videre:

«Når er det mennesker lar seg lede til å følge tyranner eller til og med begå grusomme handlinger? Hvor er vippepunktet?» (s.86)Larsen viser til Civita filosofen Lars Fr. Svendsen som hevder at: «Det onde utspiller seg der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner av andre som kun medlemmer av en gitt gruppe eller lignende. For å bruke et bibelsk bilde (Matteus 25: 31-33): Når vi deler verden inn i sauer og geiter, de gode og de onde har sauene – de selvoppnevnte gode – en tendens til å utsette geitene for de mest forferdelige ting.» (s.87)

De som reagerer på endringene er ikke bare radikale, de er onde også.

Orden i kaoset

Etter å ha sparket skikkelig hardt mot sine medmennesker som han mener truer vårt demokrati, tar Larsen et skritt tilbake og forsøker å se en helhet i det som utspiller seg. Til grunn for alle de sprikende interessemotsetningene på ulike nivåer som utspiller seg i dagens samfunn, er Larsen: «.. ganske overbevist om at den virkelige motsetningen vi ser om dagen handler om at den gamle og den nye tiden er på kollisjonskurs.» (s.71) «Konflikten foregår i grove trekk mellom de som føler at majoriteten i nasjonen er under press og de som mener at nasjonen ikke lenger eies av majoriteten. Der den ene gruppen ser bakover i historien og vil tilbake til sånn det var før, ser den andre gruppen fremover, mot en flerkulturell verden. Den ene siden snakker om et nasjonalt fellesskap med felles verdier, plikter og tradisjoner, mens den andre siden ser for seg en nasjon bestående av individer og grupper med ulike verdier og krav på nye rettigheter. De reaksjonære (de som ser seg tilbake) bygger sine visjoner på et luftslott, på en fortid som innlysende nok ikke kommer tilbake.» (s.79)

Jeg antar Larsen her gjør et forsøk på å forstå populistene. De er kanskje ikke nødvendigvis fascister, nazister, rasister og antisemittistiske, men rett og slett nostalgikere. Fiendene av demokratiet liker rett og slett ikke at samfunnet forandrer seg – og det er selvsagt et stort problem når man tross alt lever i et demokrati som i sin essens er både endringsvillig og dynamisk. (s.18)

Larsen avslutter sin bok med et paradoks som han, og mange med ham, åpenbart finner interessant, dette at det parallelt med at folk aldri har hatt det bedre så vokser også misnøyen. Mye vil ha mer-syndromet. Faktum synes for Larsen å være at elendighet og diskriminering minsker, men... dess mer folk får oppfylt av ønsker og behov, øker forventningene. Mon tro, undrer Larsen, om det vi kanskje er vitne til i dag, og som potensielt kan føre til demokratiets undergang, er at folk aldri får nok. De krever og krever og dess mer man gir dem, dess mer krever de. Den umettelige massen. Gi dem lillefingeren og de vil svare med å ta hele hånden. Aldri fornøyde.

«Det er neppe for drøyt å hevde at vi lever i misnøyens tid», sier Larsen (s.113) For Larsen er det et paradoks dette: «.. at der så mange har det bedre enn noensinne – i en rivende teknologisk utvikling i en moderne kapitalistisk verden – fortsetter gårsdagens ideer, fordommer og løsninger å leve i beste velgående.» (s.113)

Løsning

Larsen vover seg utpå med forslag til løsning: «De politiske partiene må selge fremtidsrettede og optimistiske budskap, men de må også ha løsninger som kan gjøre vondt.» (s.134) Hvorfor politiske løsninger må gjøre vondt og eventuelt hvem det vil gjøre vondt for, sier han ikke noe om. Det blir lett å forstå ham dithen at i endringstid så må selv demokrater ta noen grep som folket ikke nødvendigvis gir sin tilslutning til.

Oppsummering/avsluttende kommentar.

Larsen vier en paragraf innledningsvis i sin bok der han anerkjenner at vårt samfunn i dag er preget av spesielle omstendigheter hva endring angår, men uansett hvor spesiell virkeligheten måtte være for folk flest i dag, så er Larsens entydige og enkle svar dette at: I demokratiet har vi tillit og i demokratiet vårt skal vi være endringsvillig og dynamisk. En ekte demokrat er dynamisk og endringsvillig. Man tilpasser seg. Larsen, og veldig mange med ham, har i årevis påpekt at vi i vårt samfunn har aldri hatt det bedre. Derfor er protestene og uroen som utspiller seg bortimot uforståelig for den ekte demokraten. Eneste svaret de kommer opp med er at det må være noe galt med alle dem som ikke tilpasser seg.

I så henseende viser Larsen til historien og hevder at i endringstider vekkes psykotiske demagoger til live med sine autoritære og rasistiske ideer. Det største problemet, får vi høre, er imidlertid ikke demagogene, men alle dem som velger å følge demagogene. Det er derfor viktig å forstå hvem disse populistene er. I følge Larsen handler det om mennesker som er opptatt og kultur og tilhørighet, hvilket i hans øyne ikke har noe med politikk å gjøre. Hva mer er sitter disse menneskene fast i en jeger-mentalitet som i sin natur er nostalgisk. Når deres røtter blir revet opp kommer ondskapen frem.

Det kommer tydelig frem at demokratiets fiende er alle dem som i en eller annen forstand motsetter seg endring, og som derfor ender opp med å stemme på fascistiske demagoger. Demokratiets undergang vil skyldes det at mange av oss ikke er endringsvillige og dynamiske nok.

At autoritære demagoger stikker sine hoder frem i endringstider, er det lett å være enig i. Begynnelsen av forrige århundre var preget av store endringer med påfølgende uro, og demagoger som Hitler, Stalin og Mussolini kom til makten. Det samme skjer i dag; vårt samfunn er preget av store endringer og menn som Trump (og Putin) kommer til makten. Alle red frem på å dyrke misnøyen hos folket, for derpå å vise sitt sanne ansikt. Dette gjenstår selvfølgelig å bevise 100 prosent hva Trump angår, men jeg er helt enig med Larsen, og alle andre liberale demokrater, i at Trump på ingen måte er en folkets mann.

Det burde imidlertid ha kommet klart frem over at de liberale demokratene ikke på noen måte er mindre autoritære enn sine politiske motstandere. Alle dem som føler uro for de radikale endringene vi står overfor, får sitt pass påskrevet. Larsen selv sier at i forhold til frihetsaksen teller den parlamentariske aksen lite. I dag handler det om valget mellom frihet eller diktatur, og derfor må politiske motstandere som protesterer, bekjempes. I motsetning til liberale demokrater er motstanderne i mot mangfold, og således for diktatur.

Larsen tegner frem et tydelig bilde av en fiende. Av den grunn blir det også så håpløst når han på den andre siden skriver ting som: «Hvis du tror at din egen lære kan redde menneskeheten, hva da med de som er uenige med deg? Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine. Motsetninger oppfattes som fiendskap, motstandere som antagonister, som motarbeider ditt forsøk på å nå ditt storslagne mål.» (s.34)

Larsen har åpenbart havnet i det liberale dilemma som Hans Skervheim slo i mynt.¹ Det kommer til uttrykk ved fundamentale selvmotsigelser, og er således et opphør av rasjonell kommunikasjon. Utgangspunktet for å bli fanget i det liberale dilemma, er en ukritisk oppfatning om at mangfold er et ubetinget gode koblet med lav bevissthet i forhold til premissene som driver vårt samfunn fremover.

Kort sagt: Det offentlige preges således av liberale demokrater på den ene siden og trumpister på den andre, begge av det autoritære slaget. For oss vanlige dødelige blir det et valg mellom to onder. De som lyver eller de som latterlig- og ymyndiggjør.

Ubesvarte spørsmål.

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet: Hvordan kan et rettferdig samfunn, som hviler på tillit, der makten er jevnt fordelt, der loven dømmer rettferdig og alle får lov – og vi må dermed anta lik mulighet til – til å snakke fritt, likevel være truet?

Saken er at det liberale demokrati hviler på noen grunnleggende premisser som det aldri snakkes om. Kreftene som tvinger frem endringer i vårt samfunn, og som vi blir pålagt å tilpasse oss, er det bemerkelsesverdig stille om. Hvis demokratiets frie borgere skal tilpasse seg endringer så er det imidlertid ikke urimelig å forvente at det blir tydelig gjort rede for hvorfor endringene skjer. Uten en forståelse for hvilke premisser det er snakk om, vil vi heller ikke tilegne oss forutsetningene vi trenger for å forstå hva endringer i samfunnet vil medføre på sikt.

Hva årsaker til endringer angår så begynner de fleste i dag å forstå at det har å gjøre med ny teknologi. Det begynner omsider også å gå opp for stadig flere at det er snakk om en type teknologi som vil endre vårt eksistensgrunnlag, både på jobb og privat, på fundamentalt vis. Hvorfor vårt samfunn utvikles i henhold til teknologi, og at det kreves tilnærmet ukritisk tilpasning av oss alle, er det imidlertid ingen som snakker om. Hva mer er; ingen vet hva dette fundamentalt nye samfunnet vil ha å tilby neste generasjon.²

Et samfunn i endring

Vårt tekno-kapitalistiske samfunn er i radikal endring. Vi skal bevege oss fra et industrisamfunn til et såkalt kunnskapssamfunn. Hva er et såkalt kunnskapssamfunn? Hvilke premisser driver frem utviklingen?

Det aller viktigste spørsmålet vi må søke svar på i dag, slik jeg ser det og som jeg har skrevet en bok om, er hvordan det kan ha seg at det ikke eksisterer noen demokratiske samtale om disse fundamentalt viktige problemstillingene. Det demokratiske maktfordelingssystemet er en god ide, men er i seg selv ikke nok for å sikre folkestyre hvis man unnlater å ha en demokratisk samtale om premissene for kunnskap og makt – det som driver utviklingen av vårt samfunn «fremover».

I boken «Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen», konkluderer jeg med at et naturvitenskapelige paradigme har blitt en internalisert ideologi som ingen lenger vil eller kan stille spørsmålstegn ved. Vi har blitt et sekulært samfunn som både lek og lærd mer eller mindre bevisst støtter opp under. Vi har blitt sekulære fanatikere – selv Kristendommen har blitt sekulær.

Til grunn for den sekulære fanatismen ligger en blind og gjerne ubevisst overbevisning om at utvikling av teknologi er evolusjon. Når teknologi blir oppfattet som evolusjon blir tilpasning svaret. Nå er vi i den situasjonen at ny teknologi er i radig utvikling og det er, hvis vi skal følge myndighetenes råd, om å gjøre å henge med. Det er krav om at vi må, og skal, tilpasse oss.Man ser ganske enkelt ingen annen vei inn i fremtiden. Teknologi blir oppfattet som evolusjon.³

Den akselererende teknologiske utviklingen vi står overfor i dag skjer imidlertid ikke helt av seg selv. Tvert om. Den er et resultat av en ideologi. Pådriverne for utviklingen og tilpasning finnes overalt; i næringslivet, i politikken, i media og hos teknologene selv. Herfra springer en massiv markedsføring. Og ikke minst i skolen er kravet om tilpasning stort. Skolen har i tradisjonell stil fått i oppgave å formidle og tilrettelegge. I dag skal vi gå fra kunnskap til kompetanse – en bevegelse som nettopp handler om å gjøre oss samfunnsgagnlige innenfor en ny teknologisk virkelighet.

Massiv markedsføring og krav om bruk og tilpasning er sentrale drivkrefter, men primært får altså teknologiutviklingen sin beste drahjelp fra den tenkningen (vitenskapelig metode) skolesystemet gjennom generasjoner har promotert og som i dag ligger til grunn for enhver operativ strategi vi alle bruker enten vi duger til det eller ikke.⁴ Det er en type tekning bygget på motsetninger og som har medført at vi i dagens endringssituasjon ikke evner å skue forbi de tradisjonelle politiske motsetningene som i endringstider tilspisser seg. Man ender opp med å snakke om frihet versus diktatur – de tradisjonelle politiske motsetningene når (nok en gang) sitt dramatiske høydepunkt. De politiske konfliktene tiltar og krig truer. Vi klarer ikke å heve blikket. Vi ser ganske enkelt ikke hele bildet.⁵

Klarer man å heve blikket vil man imidlertid kunne få øye på ideologien bak det hele. Det er snakk om et partiklulært naturvitenskapelig verdensbilde som vi lever innenfor, og som har satt seg i ryggmargen – som har blitt internalisert. Det er innenfor denne ideologien at både de liberale demokratene og de fascistiske demagogene opererer. Begge er nemlig entusiastiske forkjempere for å implementere nøyaktig de samme teknologiske endringene. Den eneste forskjellen er at de autoritære demagogene er såkalte akselerasjonister – at de vil få fortgang på endringene, mens demokratiet åpner opp for folkelig diskusjon om enkeltsaker. Kritikk av enkeltstående saker er såvisst ingen mangelvare i et demokrati. I endringstider tiltar kritikken. Det er imidlertid svært viktig å merke seg at enkeltstående kritikk og debatt ikke har det i seg å endre noe som helst. Det er en strategi for å demme opp mot en for rask utvikling og gi så mange som mulig en følelse – en illusjon – av medbestemmelse. Det store problemet med kritikk av enkeltsaker, er at en slik kritikk ikke evner å gå i dybden hva gjelder årsaker til problemene. Man ender som regel opp med å finne seg en meningsmotstander, krangle om løsning og eventuelt skylde på motstanderen hvis ting går dårlig. Og slik går nå dagan..

Uansett, poenget er altså at debatt og samtale om enkeltstående saker, være seg helse, skole, politi, eldreomsorg, utenrikspolitikk, innvandring eller what ever, alltid har et iboende grunnleggene og udiskutabelt premiss som da er; ny teknologi basert på et partikulært vitenskapsteoretisk kunnskapsgrunnlag.⁶

Dette naturvitenskapelige verdensbilde begynte å ta hold med den formelle etableringen av vitenskap for tre hundre år siden. Konsekvensene av dette verdensbildet er i dag i ferd med å nå helt nye dimensjoner, og med mindre vi forstår kreftene som i dag fremmer utviklingen – og svært lite i det offentlige mediebildet tyder på at hverken myndighetene eller folk flest gjør det (men det kan være at folk, i det private, har begynt å undre seg) – så synes det soleklart at vi er i ferd med å bevege oss fra en tradisjonell Humanistisk virkelighetsforståelse frem mot en Transhumanistisk virkelighetsforståelse. Norges fremste transhumanist, Ole Martin Moen, definerer for oss: «Transhumanismen er en påstand om at vi bør bruke teknologi for å gjøre betydelige endringer i menneskets natur.» Det vil bety slutten på det biologiske menneske.

Jeg er en av dem som protesterer mot samfunnsutviklingen. Det betyr ikke at jeg er i mot endring. Tvert om. Alt jeg skriver om handler, i en eller annen forstand, om det store behovet vi i vårt samfunn har for endring. De endringene vi daglige må forholde oss til, og ikke minst de endringene som myndighetene vil at barn og unge skal lære seg å håndtere for å bli såkalt samfunnsgagnlige, er imidlertid en type endring jeg ikke har mye til overs for. Det er da heller ikke egentlig snakk om noen endring, men om en videreføring av noe veldig tradisjonelt. Det vi erfarer av endring og omstilling i dag handler med andre ord ikke om noen fundamental endring men, «takket være» ny teknologi, om en akselerering – ett kvantesprang – inn i et stadig mer avansert teknologisert samfunn. Det kapitalistiske teknologisamfunnet er i en eksponentiell utvikling.

Min konklusjon er derfor: Demokratiet vårt er i trøbbel fordi det har rent glemt å inkludere en dialog om premissene for samfunnsutvikling. Det er svært uheldig fordi folket mister taket på hva det er som faktisk utgjør fundamentet for vårt samfunn. Mister vi fundamentet, mister vi også oss selv. Da er grunnlaget lagt for at vi alle, med letthet, kan utføre onde handlinger. 

1For Larsen og liberaldemokater generelt er mangfold den viktigste og grunnleggende ideen i et liberalt demokrati. Spørsmålet blir: hvor mye mangfold tåler et samfunn før vi havner i relativisme? Hvordan kan et samfunn fungere hvis alt er like gyldig? Dette var dilemmaet som Hans Skjervheim bragte på bane for over femti år siden, det såkalte liberale dilemmaet: Det liberal dilemma handler om at et helt «tomt» og verdifritt liberalt standpunkt faktisk ikke er mulig, og at når en agerer som om det var det, så blir en autoritær. 

2 For utdypning: https://tideva.blogspot.com/2025/06/ny-teknologi.html 

    https://tideva.blogspot.com/2025/06/for-times-they-are-changin.html

3 Franco Berardi har skrevet svært informativt om dette: Se f.eks. «Futurability. The age of Impotence and the Horizon of Possibility.» Verso, 2017

4 Dette er vitenskapsteoriens anliggende. I boken «Et sekulært samfunn» går jeg grundig inn på vitenskapens metodologi og utfordringer vitenskapen har med ideologisk overstyring. Iain McGilchrist har også skrevet svært interessant om utilstrekkelig tenkning i vårt samfunn. Se blant annet «The Master and his emissary» https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/the-master-and-his-emissary-9780300245929

5 Hvis man imidlertid aner murring og uro, at noe ikke riktig stemmer, så kommer positiv tenkning inn som en fin renselses-strategi (erstattet Gud, sies det) – en strategi som i disse dager har blitt en multi-milliard businessDet blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget, at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet – snakk om problemene dine, finn noen strategier for å håndtere dem (gjerne positiv tenkning) og move on. For utdypning: https://tideva.blogspot.com/2025/06/sin-egen-lykkes-smed-i-mangfoldets.html

6 Diverse artikler for utdypning: https://tideva.blogspot.com/2025/06/tid-for-helhet.html 

    https://tideva.blogspot.com/2025/06/premissene-som-umuliggjr-idealet-om-et.html

OM YTRINGSFRIHET OG KRIG OG SLIKT

Publisert 2015

Mange er opprørt over det som skjedde i Paris. Mange er engasjert. Det er bra. Om det som skjedde i Paris egentlig har noe med ytringsfrihet å gjøre, er imidlertid et spørsmål vel verdt å stille seg.

Umiddelbart knytter mange drapene i Paris til spørsmålet om ytringsfrihet. "Terroristene vil undergrave vår ytringsfrihet." Og folket samler seg og roper et rungende "Je suis Charlie". Engasjementet og oppslutningen omkring ytringsfrihet er fantastisk! Det er som om vi faktisk forstår hvor viktig den er, hvor sårbar den er og hvor viktig det er å forsvare den.

Ytringsfrihet handler om å leve i et samfunn der man har friheten til å ytre sine tanker og meninger. Tenke seg til å leve i et samfunn der man ikke skulle få lov til å si hva man tenker og føler?! Hva hvis vi levde i et samfunn der vi ofte, eller av og til, opplevde at vi rett og slett ikke kunne si det vi egentlig mener? Det ville være grusomt! Man kunne rett og slett kalle det en voldtekt på sjelen, en dyp krenkelse av kjernen i vårt egenverd.

Men er ytringsfriheten virkelig sårbar i vårt samfunn? Skulle det virkelig være nødvendig å forsvare ytringsfriheten i vårt land? I vesten? In the lands of the free? 

Hvis man anser terrorangrepet som et reelt angrep på ytringsfriheten, vil ikke det da egentlig tilsi at man frykter at (ekstreme) muslimer i realiteten har det i sin makt å ta den fra oss? Sagt på en annen måte er det gjentagne argumentet vi stadig hører i disse dager, om at terror skaper en frykt som kan hemme oss i vår utfoldelse. Vi kan kanskje til syvende og sist bli så hemmet alle sammen at vi gjennom frykten faktisk vil underlegge oss muslimenes regler. En viss mann hevdet ganske nylig at vesten var i ferd med å bli underlagt muslimene... Tror vi at han hadde rett?

Hvis det ikke er frykten for at (ekstreme) muslimer skal ta fra oss ytringsfriheten (og andre friheter), hva er det da? For noe er det åpenbart. Kanskje er det noen tendenser og trekk i tiden som ligger litt dypere enn vi orker og makter å ta inn over oss? Kanskje snakker vi om en frykt som ligger og ulmer i underbevisstheten og som vi ikke riktig klarer å gripe fatt i, sette ord på? Og isteden for å ta tak i dette underliggende så finner vi syndebukker andre steder? Skylder på andre, så å si, isteden?

Vi vet alle at vi kan ikke si høyt alt vi tenker til enhver tid. De fleste av oss er faktisk veldig gode på å tenke oss nøye om før vi sier noe vi senere vil angre på. Vi vil ikke såre, vi vil ikke krenke (i alle fall ikke de fleste av oss), vi vil ikke dumme oss ut, vi vil helst ikke være for engasjerte/for ivrige - det er ikke særlig kult. Vi vil helst ikke si noe om ting vi ikke har så veldig mye greie på - som andre mennesker/eksperter i alle fall kan så mye mer om. (se; http://nrk.no/norge/ny-studie_-_-vi-tor-ikke-ytre-upopulaere-meninger-1.12048342) For mange er det også slik at man har forpliktelser og lojaliteter. Mange føler at man på grunn av jobben og profesjonelt omdømme må avstå fra å profilere seg politisk. Det kan skade kundeforhold og det kan skade relasjonen til sjef og kolleger. Mange er derfor flinke til å skille mellom sitt offentlige og sitt private liv.

Men skulle man være hemmet av ett eller flere av forholdene over og likevel ha mye på hjertet, så finnes det råd. Man kan være anonym. Og dem er det mange av. Har man ytringsfrihet når man føler at man må være anonym for å si det man mener? Ja, for så vidt, meningen blir jo publisert. Om den har noen særlig vekt og betydning er derimot heller tvilsomt.

Man kan med andre ord lett tenke seg et samfunn som gir grobunn for en frykt i underbevisstheten. En frykt som bunner i fremveksten av det som kalles et overvåkingssamfunn. Man bør spørre hva Snowdens avsløringer og det stadige påtrykket i media for å legitimere ytterligere overvåking, i bunn og grunn betyr. Hva er ytringsfriheten egentlig verdt om du vet at du til alle tider vil bli vurdert av makten ut fra hva du mener og kommuniserer på nett, være seg i forhold til linker du trykker deg inn på, hva du kjøper eller hva du skriver, selv i private mailer. Det er vel ikke helt urimelig å tenke seg at dette lett og fort kan resultere i en bevisst, helst ubevisst, selvsensurering i enda større grad en den vi i dag gir oss selv. Selvsensuren kan fort bli et internalisert normalmodus. Mange mener at utbredt selvsensureringen allerede er et faktum.

Det er selvfølgelig også viktig, når vi snakker om ytringsfrihet, å stille spørsmålet om storsamfunnet faktisk gir oss ytringsfrihet. At vi stadig har hatt debatt om ytringsfrihet de siste ti-femten årene tilsier at det finnes betydelige uklarheter og uenigheter i så henseende, uklarheter og uenigheter som har kulminert i en gedigen infostrøm den siste uken. Min klare oppfatning er at vi i vesten virkelig blir gitt en utstrakt og særdeles romslig ytringsfrihet. Det vestlige samfunn har tatt Jurgen Habermas på ordet og gjort det han ba om da han bekymret seg over et svekket sivilsamfunn, nemlig å åpne for mange arenaer der folk kan uttrykke sine meninger. Med internet, og alle arenaene der som man kan utfolde seg på, har det definitivt blitt slik at enhver som klarer å skrive en setning eller to, alltids vil kunne finne en arena for å fremme sitt synspunkt. Det eneste vi egentlig ikke kan ytre, er drapstrusler, og det synes jeg da også er helt rimelig.

Problemet er ikke, i alle fall foreløpig, at storsamfunnet lager lover og regler som hemmer vår ytringsfrihet. (Det trenger de ikke fordi langt de fleste er flinke til å utøve selvsensur og å kontrollere seg selv). 

Problemet er, dessverre, at vi utviser store begrensninger i forhold til hva det er vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Ikke så mye vil noen av oss hevde, fordi vi lever og virker innenfor et hegemoni vi ikke evner å se utenifra. Vi kan altså kommunisere og debattere til fanden tar oss, men det hjelper ikke så mye hvis vi sitter spikret i et konformt samfunn der et overveldende flertall sitter fast i en bestemt og fundamental virkelighetsforståelse man ikke evner å se utenifra. (For utdypning, se https://tideva.blogspot.com/2025/06/hvor-aktuell-er-jurgen-habermas-i-dag.html)  

Hvis det ikke var et angrep på ytringsfriheten terrorangrepet handlet om, hva handlet det da om?  

Jeg vil mene at først og fremst er nyttig å se terrorangrepet i sammenheng med den, etter hvert, lange rekken av terrorangrep som har blitt utført i stadig hyppigere grad de siste femten årene på vestlig orienterte samfunn. Det mange av oss kan enes om er at menneskene som har utført disse terrorangrepene tilhører alle det vi i vesten kaller fanatiske muslimer - de er ekstremister. At de tilhører en gruppe det i såpass stor grad er mulig å navngi og gjenkjenne kan også tilsi at det antagelig eksisterer en fellesnevner mellom alle terrorangrepene vi har sett siden 9/11. Jeg mener det finnes en slik fellesnevner, og videre at den består av to deler: de hater det de oppfatter som et vestlig dekadent samfunn og de vil slå tilbake mot alle bombetoktene vesten har utført i deres hjemland. Disse to forholdene henger sammen, og er gjensidig forsterkende.

Vi kan velge å avfeie den stadig økende terrortrusselen som noe som blir utført av en stadig voksende gruppe med klin gærne fanatikere (rekruttert både her og der), eller vi kan forsøke å forstå hva deres voldsomt aggressive handlinger bunner i. I denne sammenheng er det verdt å huske på at ABB ble erklært tilregnelig. Det betyr at vi kan ikke bare avskrive terrorhandlinger som noe sykt (selv om det er det også), men at det faktisk ligger politikk og ideologi bak. Terror (krigshandlinger) er altså, i henhold til vår domstol, også å regne for en ideologisk/politisk krig. Hvis vi ønsker å forstå terroristens ideologiske krigføring må vi for det første forstå hva deres ideologi går ut på og for det andre og minst like viktig, må vi forsøke å forstå hvilken ideologi de selv mener at de går til krig i mot.

Dette er spørsmål av avgjørende betydning - og vanskelig å svare på fordi vi har en sterk tendens til å forstå andre kulturer og deres virkelighetsoppfatning ut ifra vår egen forståelseshorisont. Hva en forståelseshorisont faktisk består av, og betydningen av denne, er en av de dypeste vitenskapsteoretiske problemstillingene vi kan befatte oss med. Det er med andre ord ikke på langt nær så enkelt som vi kanskje skulle tro å forstå andre kulturer på en objektiv og nøytral måte - mange mener sågar at det ikke er mulig på grunn av fordommene vi alle har. Fordommer er faktisk en forutsetning for at noe overhode kan bli forstått, samtidig som de umuliggjør et nøytralt utgangspunkt for å forstå.

Ikke dermed sagt at det ikke er verdt å prøve å forstå, og at man sågar kan klare å oppnå en høy grad av en type forståelse som er lite preget av egne fordommer. Men for å klare det må man først forstå seg selv og sine egne fordommer. Det er, som sagt, en forutsetning for i det hele tatt å kunne begynne å forstå andre. Man må altså alltid begynne med seg selv, og det er en omfattende oppgave: Forståelseshorisonten er totaliteten av alle en persons (nasjons) oppfatninger og holdninger, bevisste og ubevisste. Man må ikke bare kjenne til egne bevisste og ubevisste oppfatninger og holdninger, man må i tillegg forsøke å forstå hvor disse oppfatningene og holdningene kommer fra.

Min forståelseshorisont er blant annet klart preget av ideen som sier at konflikter som oftest har to sider. Dess mer alvorlig og voldlig konflikten blir, jo tydeligere blir nettopp det. Det tilsier at motsetningene er sterke og at ingen av partene er villige til å rokke ved egen forståelseshorisont.

Å havne i konflikter er høyst menneskelig, naturlig og sunt. Det er bare på den måten at vi kan få utfordret egne fordommer og således modnes som menneske. Ikke dermed sagt at alt må ende i enighet, at det alltid er mulig å oppnå harmonisk forening og evig lykke. Av og til er motsetningen for stor til at vi kan klare å takle den, vi er ikke modne for utfordringen. Kommer man i den situasjonen har man to valg. Man kan tvinge sin mening på den andre, med makt om så skal være. Eller man kan la ting hvile, gjerne ved å opprette avstand for en kortere eller lengre periode.

I verdens konflikter i dag finnes det ingen avstand mellom partene. Forholdet er tett, nært, akutt og eksplosivt. Ingen av partene er altså villige til verken å vurdere sin egen forståelseshorisont eller å la sakene bero.

Min påstand er altså at Norge og Vesten er delaktige i konfliktene som pågår i verden i dag. I og med at konfliktene har blitt voldelige med bruk av droner og terrorangrep, forteller det altså meg at konflikten er fastlåst fordi ingen av partene er villige til å ta et skritt tilbake å revurdere sin egen forståelseshorisont. Som part i en konflikt kan vi ikke bare forlange at den andre skal ta et slikt skritt, vi må også være villige til å ta det selv.

Å skulle vurdere vår egen kollektive forståelseshorisont betyr at vi må begynne med å utøve det som kalles systemkritikk. Sist vi gjorde det i Vesten, var for ca. fire hundre år siden da vi beveget oss fra et føydalsamfunn og over til et parlamentarisk samfunn. Omtrent på samme tid skjedde to andre, og vel så viktige, endringer. Vi fikk overgangen fra et agrar (jordbruk) samfunn til et kapitalistisk industrisamfunn og vi gikk inn det som kalles opplysningstiden. Disse forholdene la rammene for det som utgjør det samfunnet vi lever i, i dag. Dette samfunnet betegnes som "Det Moderne Prosjekt".  Delene i det moderne prosjekt henger sammen og utgjør en helhet - en ideologisk helhet.

Å drive med systemkritikk handler ikke om å kritisere deler av systemet. Det gjør vi hele tiden! Systemkritikk krever evnen til å se hvordan de ulike delene i systemet henger sammen og hvordan de utgjør en helhet.

Det er dessverre slik at svært få befatter seg med å forstå denne helheten. Man tar heller ting som de er, for gitt. Vi oppholder oss i våre profesjoner og stort sett overførte livssyn og tradisjoner innen vårt eget miljø. De som sitter i styre og stell har kanskje begreper om hva denne helheten/vårt system består av, men - og det er problemet! - evner ikke å se svakhetene med det. Der eksisterer med andre ord betydelige blindspots i forhold til hva vårt eget system faktisk består av. Med blindspots mener jeg at der er forhold i vårt samfunn man rett og slett ikke er i stand til å få øye på. Jeg er med andre ord ikke en av dem som vil kalle vestens ledere i dag for hyklere. Jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, bortsett fra at de i sitt virke velger bort det aller viktigste; å prioritere refleksjon og dybdetenkning, hvilket jo selvfølgelig blir stadig vanskeligere når man pålegger seg selv og samfunnet stadig større effektivitetskrav. De velger isteden det de har blitt oppdratt på skolen til å gjøre; tilpasse seg systemet, og i lojal og blind systemtro utføre sin utdelte rolle i det.

Bevissthet er nært knyttet til tenkning. Hvor lærer vi å tenke? I all hovedsak på skole og Universitet. Men for å få til endring av skole og utdanning, må vi som er voksne først forstå hvor viktig skole og utdanning faktisk er innenfor vårt hegemoni/ideologi, hvordan tenkningen vi lærer der er en sentral del av vår sekulære ideologi og i sterk grad bidrar til å opprettholde systemet. Så det beste vi voksne foreløpig kan gjøre er derfor å begynne å spørre; Hva og hvem er Vesten? Hva består vår ideologi av? Vi bør altså begynne med å utvise evnen til å analysere oss selv for en gangs skyld - altså begynne å utøve systemkritikk. At vi ikke evner å føre reell systemkritikk i dag tilsier at vi lever i en illusjon som ikke griper virkeligheten slik den er - intet mindre. Således vil mange alltid måtte føle, mer eller mindre bevisst, at noe skurrer ubehagelig når etablissementet snakker om grunnleggende menneskerettigheter som toleranse, likeverd og ytringsfrihet. Antagelig skurrer det ubehagelig i etablissementets egne ører innimellom også. Malplasserte opprop plassert innenfor hegemoniets rammer, vil fortsette å komme uten at det gjør oss det spor klokere, eller at konfliktene blir det grann mindre. Tvert om, de synes klart å eskalerer.

_ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

  

I boken "Ideologi er noget bras" utgitt av det danske forlaget Taschenspiel, blir disse ordene formulert for å forklare ideologiens grep på oss i dag:  

"Hvad hele forestillingen om en post-ideologisk tidsalder dækker over, er dog naturligvis, at den er den mest ideologiske forestilling, man kan have. Den slovenske filosof Slavoj Žižek har igennem de sidste godt 20 år analyseret og demonstreret denne hyperideologiske ”postideologiske” tilstand, og for ham er ideologi ikke først og fremmest et sæt af principper, som man forsøger at overbevise sine  medborgere  om,  eller  en  utopisk  drømmeverden, som man med vold og magt forsøger at tvinge igennem. Den er snarere selve den ramme for vores politiske beslutninger og adfærd, som vi stiltiende accepterer, for at få fred til at leve vores liv og tilbringe tid med vores familier, uden at skulle tage stilling til alle verdens fortrædeligheder og problemer.

Ideologi virker i virkeligheden bedst, når vi ikke er bevidste om den, eller når vi kan få lov til at tilslutte os den, samtidig med at vi lader som om, vi ikke gør. Vi kan f.eks. forestille os at være frie og moralske væsner, der sagtens (personligt) kan være uenige med regeringen eller gå ind for en klimavenlig omstilling til grøn energi, så længe det ikke for alvor påvirker vore egne liv. Kritikken er gratis, så længe det ikke for alvor koster os noget, og vi kan altid undskylde vores egen manglende radikale handling med de forhindringer, som er stillet op for, at ordentlige mennesker kan gøre det rigtige. (Det er regeringens, de riges, de fattiges, de arbejdsløses, indvandrernes skyld). På det bevidste plan kan vi således være meget kritiske og hævde, at der er alt muligt galt med det bestående, samtidig med, at vi i virkeligheden godt ved, at der ikke rigtig er noget alternativ, som vi for alvor kan bakke op om. Gennem denne kritiske manøvre får vi netop lov til at bevare den samfundsmodel, der aktuelt giver os, de heldige, vestlige borgere i de midterste/øverste socialklasser, et relativt godt liv.

For Žižek er ideologi derfor ikke de ideer, vi går rundt og taler om og proklamerer, men den ubevidste tilslutning til det faktisk eksisterende, som vi praktiserer. Ideologi er ikke at have en bevidst plan og tro på, at ”samfundet (det perfekte samfund) er muligt” – at der er en virkeliggørelse eller indfrielse af alle vore evner og aspirationer på den anden side, men at leve som om, man tror på, at Denne virkeliggørelse allerede er realiseret, så man ikke behøver forestille sig noget andet. Mens vi for eksempel livligt  diskuterer,  om X  Factor er  godt  for  fællesskabet eller  fordærver  ungdommen,  føler  vi  os  muligvis  som engagerede  demokratiske  borgere,  men  vores  opmærksomhed er åbenlyst fjernet fra enhver virkelig demokratisk  diskussion.  Ideologi  handler  om,  at  samfundet på fantasiens niveau betragtes som muligt, som Glyn Daly har formuleret det. Eller med Žižeks ord: Problemet er, at vi ikke tror på vores egen ubevidste tro på magtens omnipotens (Žižek 1993, 236).

 Hvis man skulle gradbøje ideologiens greb i os, ville man således kunne sige, at en tilstand er mere ideologisk, jo mindre vi finder anledning til at betvivle rammerne for vores sociale realitet, og dét er netop situationen i en stadig større del af verden efter Murens fald og  ”historiens  afslutning”.  Det  er  som  om,  rammerne er endegyldigt givet med det, den franske filosof Alain Badiou har kaldt kapitalo-parlamentarismen, og der er ikke længere grund til at stille sig radikale spørgsmål om andre  mulige  verdener,  hvor  grundlæggende  ting  som demokrati, magt og ejendomsforhold for alvor er til diskussion."