PREMISSENE SOM UMULIGGJØR IDEALET OM ET IDEELT DEMOKRATI

 Publisert 2018

En anmeldelse av boken «Til alle barns beste?» av Professor i idehistorie Espen Schaanning.¹

Det burde inngå i forskerens rolle som selvsagt å problematisere rammene for vår eksistens. Bare på den måten kan forskningen håpe på tilnærmet vitenskapelig objektivitet. Slik er det imidlertid ikke i vårt samfunn. Det kan tvert om virke som om forskere flest ikke er klar over at der faktisk finnes rammer å diskutere. Det virker som om langt de fleste nøyer seg med å arbeide innenfor etablerte, uproblematiserte og gitte rammer. Selv om de ynder å forstå seg selv som hevet over politikk, de ser på seg selv som såkalte apolitiske, så er de i realiteten like subjektive – og dermed politiske – som alle oss andre. Ingenting galt med å være subjektiv og politisk. Vi er det alle sammen, enten vi vil eller ikke. Ikke dermed sagt at man ikke kan klare å oppnå en høy grad av objektivitet, men det forutsetter altså at man er i stand til/villig til å problematisere rammene for egen og samfunnets eksistens.

I vårt samfunn brukes ofte ordet demokrati for å beskrive rammene for vår eksistens. Alle har hørt ordet demokrati mange ganger, og langt de fleste forbinder det med noe positivt, noe i retning av en samfunnsform der alle får anledning og mulighet til å være med på å bestemme. Alle som vil kan engasjere seg og finne en arena å ytre seg på. Alle blir gitt like muligheter; en fiskersønn kan bli millionær, en fabrikkarbeiders sønn kan bli statsminister eller professor. Dette høres glimrende ut, ja så glimrende at folk flest faktisk har trodd på det. Det man fullstendig overser i farten er det faktum at det slettes ikke er slik at ALLE fiskersønner, fabrikkarbeiderdøtre eller sågar statsminister døtre kan bli millionærer, professorer og statsministre. For å lykkes i skolen, og dermed i samfunnet, kreves helt bestemte egenskaper og talenter, og mange må være villige til, eller bli presset til, å la disse fostres frem, ofte på bekostning av mye annet. Når det ligger bestemte kriterier til grunn for å komme på toppen av hierarkiet er det heller slettes ikke sikkert at vi får de personene som faktisk er best egnet til å styre landet eller forvalte penger og kunnskap. Det er ikke heldig, hverken for dem selv eller alle andre. Og som om ikke dette er nok, så ser vi også at det skaper et svært homogent toppsjikt som lett vil kunne miste av syne betydningen av alle menneskers verd, og som følge en samfunnsutvikling som ikke beveger seg i en demokratisk retning. Tvert om.

Det finnes med andre ord klart definerte egenskaper og talenter som er avgjørende for å lykkes i samfunnet, og som skaper hierarkier. Det er innenfor denne rammen den såkalte frigjøringspolitikken i stor grad har operert. Det skal ikke spille noen rolle om du er mann eller kvinne, homo eller hetro, sort eller hvit, bare du har de rette egenskapene. (Det er nesten så man skulle ønske at kriteriet forble «hvit mann». Da fikk vi i alle fall et visst mangfold). Alle oss som ikke kan, eller ikke er villige til å presses inn i malen vil ikke kunne lykkes på samme måte. Det er med andre ord svært villedende, ja rent ut sagt en løgn, når vi stadig kan høre at vi lever i et rettferdig, likeverdig samfunn der alle blir gitt samme muligheter, at alle er like mye verdt. Jeg kaller det gjerne for livsløgnen som må opprettholdes for at vårt såkalte demokrati kan utvikle seg stadig videre. Videre tenker jeg at vi kan leve lenge og godt på en løgn, det kan sågar innimellom komme noe godt ut av den, men før eller siden vil den ta knekken på oss hvis vi ikke gjennomskuer og tar et oppgjør. 

Professor Espen Schaanning har viet sin karriere til å problematisere rammene for vår eksistens. Han er med andre ord en av de få som har vært villig til å forsøke å sette på dagsordenen premissene for vårt demokrati. Hans siste bok: «Til alle barns beste?» handler om de grunnleggende premissene for dagens skoleforståelse, og intet tema er mer sentralt hvis vi ønsker å forstå premissene for demokratiet. Det er i skolen vi tilegner oss kunnskap og lærer hvordan behandle den kunnskapen. Ikke hvilken som helst kunnskap og ikke hvilken som helst måte å behandle kunnskapen på, men den kunnskapen og metoden som man antar, mer eller mindre reflektert og bevisst, best vil tjene samfunnet og menneskene som sådan.

Schaanning viser med sin siste bok at bevisstheten omkring kunnskap og metode dessverre ikke er særlig høy. Langt de fleste innen forskerstanden arbeider innenfor tradisjonelle rammer som primært har som mål å videreutvikle det bestående. Tilsvarende tyder mye på at hele politikerkorpset har kommet til å ta skole for gitt i den forstand at den i all hovedsak skal og må eksistere for å gjøre menneskene samfunnsgagnlige innenfor et kapital-teknologisk samfunn. Samfunnets behov har blitt alfa omega, barn og unges behov er i ferd med å reduseres til noe ubetydelig og intetsigende. Det er i denne situasjonen spørsmålet om demokrati blir viktigere enn noen gang fordi vi nå synes å være i en kollektiv tilstand der vi har mistet av syne de mest grunnleggende aspektene ved et reellt demokrati: Frihet og medbestemmelse. Isteden har det vokst frem en kvasi forståelse av hva frihet og medbestemmelse er.

Svekkelsen av en kollektiv bevissthet er selvfølgelig ikke noe som bare skjer over natta. Det er resultat av en lang prosess, en prosess som har vært selvforsterkende. Nettopp dette er et sentralt poeng i de to innledende kapitlene i Schaanning's bok. Kapitlene problematiserer hvordan to akademikere behandler demokratiutvikling i sine skolehistorieverk. Det kommer frem at begge forfatterne i all hovedsak ser en klar (og positiv) demokratisk utvikling på grunn av hvordan politikerne har håndtert skolepolitikken frem til ca 1980. Da skiller de lag. Teolog Merete Roos ser kontinuitet helt frem til i dag og forfekter at skolen stadig er en arena for ikke bare humanistisk dannelse, men også for demokratisk dannelse. Hun viser til at man i skolen bedriver opplæring i demokrati, det er en arena der barna får oppleve demokrati i praksis. Dette lå til grunn for skolens utviklingsprosjekt i det 19. århundre, og det ligger til grunn for skolen i vår tid.

Pedagog Harald Thuen på sin side forlater definitivt sin fremskrittsfortelling, den fortellingen som sier at man fra allmueskolens etablering i 1739 og frem til 1980 har gått fra mørke til lys. Politikernes håndtering av skolepolitikken har, i følge Thuen, fra 1980 tallet og frem til i dag hatt lite med en lysende demokratiutvikling å gjøre. Det kommer med andre ord frem at mens Roos ser en kontinuerlig demokratiutvikling, ser Thuen et radikalt brudd.

Teolog Roos' hylling av skolen som en stadig demokratifremmende instans får sterk kritikk av Schaanning. Han slår ned på Roos' tale om demokrati i praksis i skolen ved å kalle det ren demagogi. Han presiserer: «Barna i den obligatoriske grunnskolen har ingenting de skulle ha sagt med hensyn til skolens form og innhold. De tvinges til å gå der, underlegges lærerplaner, fag, timeplaner og undervisningsopplegg bestemt av andre, og pålegges utspørringer prøver og eksamener de ikke har bedt om». (s.44) For alle som gidder å innse det, så er det åpenbart at skolen best kan beskrives som et diktatur. Man må gjerne mene at barn må oppdras innenfor diktatoriske rammer; det er den eneste måten å få skikk på dem liksom. Men å kalle åpenbar paternalistisk overstyring for demokrati blir bare veldig feil. Man må spørre: Hva slags demokratiforståelse kommer det ut av den slags? Det tilsier også et vanvittig sprik mellom ord og handling, en ikke veldig heldig strategi for å lære barn og unge selv å bli ærlige og hederlige i ord og handling.

Det som i alle fall er klart er at det er mye med skolen som ikke bør defineres som demokratisk. Ikke dermed sagt at det ikke har vært forsøk på å fremme demokratisk sinnelag i skolen oppigjennom. Man kan, som Thuen, klare å se positive initiativ hele veien. Problemet med hans fremskrittsfortelling, som Schaanning fint viser, er imidlertid at han bruker demokratibegrepet på hele syv helt ulike måter. Det gjør det til en stor utfordring å tenke (historisk) omkring begrepet demokrati. Slik sett forsvinner eventuelle fordeler og ulemper inn i en uklarhet som ikke er særlig nyttig hva gjelder redegjørelse for demokrati og demokratiutvikling. Man blir egentlig ikke veldig mye klokere. Men et enda større problem enn en svak redegjørelse for demokratibegrepet, er bruddet som plutselig oppstår i Thuens fortelling. Man aner nostalgi. Hans fortelling synes implisitt å legitimere skolen slik den var før: «Når skolesystemets historie først fremstår som en fremskrittshistorie, som dernest tilføres doser av malurt, før den ender opp med noe som ligner en blindvei, eller i alle fall et bekymringsfullt spor, så gis skolen, slik den engang var på vei, legitimitet.» (s.30-31) Problemet med en skole på villspor er altså, i følge Thuen, ikke å finne i skolehistorien, men i impulser som har blitt påført skolen uten ifra: Det var særlig med innføringen av reformen Kunnskapsløftet, at skolen har blitt gjennomsyret av målstyring og prestasjonsforventinger i alle ledd og instanser i utdanningssystemet, i følge Thuen. 

Spørsmålet vi må stille oss blir: Hvordan kan en skole som i tre hundre år på vellykket vis stadig har forbedret vårt demokrati, plutselig ende som en nyliberal, målstyrt prestasjonsskole?

Ved å fokusere på brudd går Thuen i den samme fella som resten av venstresiden i norsk politikk som forsøker å ta et oppgjør med det som oppfattes (også av meg) som en lite menneskevennlig, sterkt prestasjonspreget, konkurranse- og profittorientert og strengt regulert målstyrt læring i henhold til radikal markedsliberal favorisering. Ideen om brudd sier: Alt var bra, men så plutselig er vi som samfunn fanget av en radikal markedsliberalisme – også kalt nyliberalismen. Venstreintellektuelle lette etter årsaker på nittitallet, og man fant to knagger man stadig benytter seg av: Mont Pelin Society (MPS) og Postmodernismen. MPS er en klikk med frimarkedsøkonomer som siden 40-50 tallet har bedrevet stadig sterkere propaganda for å fremme sine ekstreme markedsliberale visjoner, med Tatcher og Reagan som de mest synlige representantene på 80-tallet. Videre forstår de venstreintellektuelle det slik at den markedsliberalistiske propagandaen har kunnet vinne frem på grunn av innføringen av postmodernismen (og det var det helt sikkert noen sleipe frimarkedsøkonomer som stod bak). Postmodernismens kritiske spørsmål og alternative metodebruk innenfor akademia førte til en oppløsning og fragmentering som har gitt markedsliberalismens forførende materielle budskap fritt spillerom. Propagandaen har vært svært vellykket. I dag har så å si alle blitt nyliberalister enten de vet det selv eller ikke, og det er ikke til å undres over at venstresiden over hele den vestlige fjøla stabber rundt med gjørme til livet med sitt eget hode og hjerte virrende mellom (sosial)liberalisme og nyliberalisme.

Det disse årsaksforklaringene sier, er kort og godt at en klikk med frimarkedsøkonomer har klart å spinne hodet rundt på resten av den vestlige befolkningen. At postmodernismen blir trukket inn i forklaringen sier, slik jeg klart forstår det, noe om desperasjonen hos de «intellektuelle» som kom frem til forklaringene i utgangspunktet. De sier også noe om at alt var såre bra inntil MPS satte sine kluter til. MPS blir nærmest for en type retorisk IS organisasjon å regne som primært var/er ute etter å bryte ned det europeiske og vestlige demokratiet som vi hadde brukt generasjoner å bygge opp. Det er i det hele tatt en ganske spektakulær årsaksforklaring, dog på sett og vis forutsigbar. Det er tradisjonell kapitalismekritikk fra venstresiden dratt til ytterpunktet.

Pengesterke frimarkedsøkonomer har sikkert spytta penger inn i media og pr-selskaper for å fremme markedsliberalisme – slik alle andre ideologiske grupperinger gjør det. Men at de har manipulert i så stor grad at de har klart å spinne hodene rundt på intellektuelt sunne, velutdannede demokratiske borgere, høres mildt sagt søkt ut. Adskillig mer sannsynlig ville det være å påpeke at vestlige borgere slettes ikke er så intellektuelt sunne, velutdannede og demokratiske som man vil ha det til. Og det bringer oss tilbake til Espen Schaannings anliggende: Det finnes ikke noe belegg for å hevde at skolehistorien har vært en eneste stor suksess i demokratiutvikling. Kanskje er det nå på tide å legge til grunn andre perspektiver på historien? Hvis man skulle, som Thuen gjør, bekymre seg over retningen skolen tar i dag, så er det med andre ord rent ut sagt lite hensiktsmessig å behandle problemet som om det var noe som oppstod over natta en gang på 80-tallet. Man bør ikke, som Thuen, ønske seg tilbake til «enhetsskolen og det han kaller et 'gedigent nasjonalt integrasjonsprosjekt'», (eller til gode gamle Einar Gerhardsen-strategier for den sakens skyld) da det er mye som tyder på at det er denne enhetsskolen med sine bestemte kriterier for hva som er god kunnskap og tenkning, som er fremste årsak til at nyliberalismen i dag vinner frem og finner rotfeste.

Hva er det med vårt snart trehundre år gamle skolesystem som i våre dager så tydelig kulminerer i kollektivt svake intellektuelle ferdigheter? 

Det er 48 tusen kroners spørsmålet som hver og en bør sette seg ned og tenke grundig over.  Å forstå hvor viktig skolen faktisk er i vårt samfunn, krever dyp refleksjon. Å reflektere er en aktivitet folk flest ikke har tid til og som uansett ikke har blitt prioritert i skolen. Espen Schaannings bok «Til alle barns beste?» vil kunne være til god hjelp til likevel å kunne begynne å forstå. Han skriver tydelig og godt. Det er da også nettopp en slik hjelp til refleksjon han ønsker at boken hans skal bidra med. I forordet skriver han: «Her er hva jeg skulle ønske at leseren hele tiden, i hver eneste tekst, skal spørre seg selv: Hva er et godt liv for barn og unge? Kan skolen gi alle barn et slikt liv? Er skolen til alle barns beste? Kan den være det?»

Noen vil kanskje føye til spørsmålet: «Bør den være det?» Svaret på det er et rungende ja hvis det er en sunn demokratiutvikling man ønsker seg og hvis man frykter at den nyliberale ideologien skal få bore seg stadig dypere ned i folkesjela. I forlengelse av den nyliberale ideologien kan vi nå sågar for hver dag som går, erfare at transhumanismen rykker stadig nærmere. I et kapital-teknologisk utviklingsperspektiv går det klare linjer fra industrisamfunnet til den eksponentielle teknologiske utviklingen vi i dag erfarer.² En teknologisk utvikling som mange mener virkelig fikk fart i seilene på 80-tallet og som etter alle solemerker vil endre vårt eksistensgrunnlag fundamentalt. En overgang til transhumanismen – det som transcenderer humanismen – tilsier blant annet utvikling av kunstig intelligens som langt vil overskride den menneskelige logiske intelligensen som vårt skolesystem har dyrket frem i lang tid, særlig via sin tunge vektlegging av matematikk som skolefag. Vi er således, fremfor alt, svært mottagelige for motstandsløst å benytte oss av de intelligente maskinene. 

Flere har i dag erkjent at av alle utfordringer vi står overfor, (terror, finanskriser, klimakrise) så er det teknologien som utgjør den største trusselen. Blant dem som har innsett dette er norske Anders Giæver som i VG i 2015 skrev at den største trusselen mot menneskeheten først og fremst er: «.. det 'teknogeniske', og vil komme fra den stadig større teknologiske kapasiteten til å tukle med skaperverket.» Det handler om problemer som kan oppstå når maskinene blir veldig mye smartere enn oss mennesker. Det handler om intet mindre enn en reell trussel mot menneskets biologiske og autonome egenart.

Med andre ord, tiden er inne for oss alle til å reflektere litt.

Hvis du skulle være nysgjerrig på hvordan de radikale endringene i skolen i dag begrunnes utover standardfrasen: «Samfunnet endrer seg og derfor må skolens innhold også endre seg», så kan jeg anbefale min egen bok: Et sekulært samfunn. Transhumanismen rykker inn i skolen: https://ckfadum.blogspot.com/

1 «Til alle barns beste?» av Espen Schaanning, Kolofon Forlag, 2018

2 For utdypning og lesetips, se:

 https://tideva.blogspot.com/2025/06/ny-teknologi.html 

https://tideva.blogspot.com/2025/06/for-times-they-are-changin.html

https://tideva.blogspot.com/2025/06/transhumanisme.html

TID FOR HELHET

Publisert 2015

En vitenskapsteoretisk kommentar til Erling Sandmos bok «Tid for historie»

Universitetsforlaget, 2015

Professor Erling Sandmo, en av Norges mest fremtredende historikere, har skrevet en bok om hva historie er. Når Erling Sandmo snakker, så lytter vi. Han har rollen som nytenkeren som klarer å sette ord på nye tendenser i historiefaget.

For å kunne være nytenker må man ha god evne til skaffe seg oversikt. Man må ha tanker om hvordan delene passer inn i helheten. Innenfor en akademisk disiplin betyr dette å ha god kunnskap og innsikt i teori og metode (metodologi). Innen faget regnes det ikke som særlig viktig å gå i dybden i disse spørsmålene i den forstand at svært få driver noe særlig med det. Sandmo er imidlertid nettopp en av de få historikerne som har befattet seg med, og engasjert seg i, metodologiske spørsmål gjennom sin karriere. Han er det som kalles en historiefilosof.

Min egen interesse og engasjement for først historie og så metodologi, gav seg selv da jeg som desillusjonert lærer fant veien til Historisk Institutt for å finne ut av hvorfor ting er som de er. Jeg var veldig motivert for å forstå vårt samfunn, og startet tre års intense studier med å lese utrolig mange historiebøker. Ganske raskt ble det imidlertid, og dessverre, klart for meg at det som stod i historiebøkene ikke kunne fortelle meg så mye, i det jeg erfarte at jeg ikke fikk noen ren objektiv og nøytral beskrivelse av et fortidig samfunn. Det jeg med mitt spesifikke (historiografiske) blikk leste var, mer enn noe, at historikerens subjektive og politiske røst farget innholdet i stor grad. Dessuten; hvordan kunne jeg vite hvem som snakket sant når historikere sa vidt forskjellige ting om nøyaktig samme tema? Jeg var like langt i å forstå hvorfor ting er som de er. For meg var det som å lese politikk på avansert nivå.

Derfor beveget jeg meg da også raskt over på vitenskapsteorien, og endte opp med å skrive om metoder og teorier. Et arbeide jeg i utvidet forstand har fortsatt med til denne dag. Et arbeide som i stor grad også har innebåret å søke og forstå andre kulturer og virkelighetsforståelser. Særlig nytte har jeg hatt av å fordype meg i kinesisk filosofihistorie. De tilbyr et alternativt filosofisk perspektiv, et alternativ som jeg lenge hadde etterlyst hjemme, men som jeg inntil da ikke hadde klart å oppdrive noe informasjon om. Et verdifullt alternativ fordi det gir en alternativ forståelse av menneske og samfunn. I år 2000 var utvalget svært tynt i norske bokhandlere og biblioteker når det gjaldt annen type tenkning og filosofi enn den vestlige, og bøker som behandlet det å sammenligne ulike livssyn og virkelighetsforståelser var totalt fraværende. (bøkene jeg hadde glede av fant jeg hos bokhandlere i Beijing, Shanghai og Hong Kong) Situasjonen er ikke særlig bedre i dag, så det er klart at min glede og forventning var stor når jeg fikk høre at Sandmo hadde vunnet universitetsforlagets pris for beste faglitterære prosjektidé som tilsa at vår hjemlige og europeiske historieskrivning skulle fremstilles på bakgrunn av det globale og ses i sammenheng med kinesisk og islamsk historiografi. En bok nøyaktig innenfor min egen interessesfære.

Det er et omfattende og vanskelig tema Sandmo har tatt for seg. Å skrive historiografi (historie om historie) krever at man evner å bevege seg på flere abstraksjonsnivåer. Man må definitivt ha evnen til å tenke mer enn to tanker i hodet på en gang. Sandmo beveger seg i tillegg gjennom alle våre definerte historiske epoker; det tilsier en enorm kunnskapsmengde og et enormt utsyn. Det er imponerende, og det hele blir faktisk enda mer imponerende når temaet i tillegg er Sannhet. Mon tro om han riktig innså omfanget selv ved innledende prosjektbeskrivelse. Resultatet ble i alle fall, dessverre, at det forestilte globalt-komparative perspektivet kun blir behandlet svært kort og overfladisk.

Jeg har lest boken med stor interesse. Jeg ser flere ansporinger til brodd mot tradisjonell historieskriving. Jeg ser også en stor optimisme hos Sandmo, en type fremskrittstro på historiefagets vegne. Det er i dette krysspunktet mellom kritikk og fremskrittstro at jeg vil rette mitt fokus. Det betyr at jeg i det følgende vil rette fokus mot historiefagets abstrakt-teoretiske nivå. Det kan kanskje synes urettferdig at jeg dermed vil overse veldig mye av det som faktisk står i boken og som har vært en fryd å lese. Min utgave er fylt av begeistrede; Fint! hehe J. Bra! Vakkert! i margen. Alt det vil ikke bli omtalt her. Jeg er opptatt av historiefagets (og vitenskapens) abstrakt-teoretiske nivå, og Sandmo – ære være ham! – legger ut flotte føringer som motiverer til utdypning av dette viktige temaet. Særlig viktig fordi det er et altomfattende tema. Altomfattende da det abstrakt-teoretiske nivået ikke bare angår historiefaget men all vitenskap, ja sågar hele samfunnet.

Tittelen på Sandmos bok «Tid for Historie» indikerer, blant annet, et budskap om at historie er viktig i dag. Intuitivt forstår mange at historie er viktig; vi må vite hvor vi kommer fra for å vite hvor vi går. Når vi like fullt og stadig får høre i media at historiefaget (og den humanistiske vitenskapen generelt) erfarer krise, og således ser seg nødt til å gå ut å legitimere og å forklare sin aktivitet, må man spørre seg; Hvorfor har historie (og humaniora for øvrig) havnet i en slik situasjon? Et komplisert og til dels ubehagelig spørsmål, og som etter min forstand ikke kan besvares uten at man tar stilling til vitenskapens abstrakt-teoretiske nivå.

Sandmo gir i sin bok antydninger til svar, svar som for øvrig kan kobles til rapporten «Hva skal vi med Humaniora?» som ble utgitt i fjor, og som Sandmo var medforfatter av. Jeg vil derfor avslutningsvis koble historiefagets abstrakt-teoretiske nivå til debatten om hva historie og humaniora skal være godt for i samfunnet.

Konkret og abstrakt teori

Tema, kilder, metoder og teorier. Dette er historiefagets grunnleggende bestanddeler. Sandmo går mer eller mindre systematisk til verks for å vise oss hvordan disse fire elementene har preget den vestlige historieskrivingen helt siden Herodot (ca 484-425 f.kr.) og frem til i dag.

Av de fire nevnte elementene skiller teori seg ut. Mens tema, kilder og metoder er noe konkret, har spørsmålet om teori (minst) to aspekter; et konkret og et abstrakt. Det er interessant at det tydelig kommer frem i Sandmos bok at historieskrivingen hadde en relativt beskjeden utvikling på det konkrete frem til Leopold von Ranke (1795–1886), mens teori på abstrakt nivå gjennomgikk fundamentale endringer. Etter Ranke kan man påpeke at det motsatte er tilfelle; utviklingen av det konkrete eksploderte, mens utviklingen av det teoretisk abstrakte kan synes å ha stagnert.

Frem til Ranke var det med andre ord ikke vesentlige endringer i sikte når det gjaldt det konkrete som angår tema, kilder og metode. Ved siden av en vektlegging av å berette krigshendelser, handlet det i stor grad om å få formidlet heltehistorier samt moral og/eller politiske argumenter til leseren gjerne finansiert av en eller annen fyrste som kanskje også søkte å få hevet sin prestige. Historiefortellingen var (er fremdeles) episk; det vil si en sammenhengende beretning om ett (stort) forløp.

Når det gjelder forholdet til abstrakt teori får vi i boken fint forklart at der har skjedd en stor endring. Det viktige å forstå her, og som Sandmo er inne på flere ganger, er at historieskrivingen, særlig etter Aurelius Augustin (354-430, bedre kjent i ettertid som Sankt Augustin, en av de helt sentrale kristne teologene), har hatt to nivåer. Augustin skilte mellom den verdslige staten og den guddommelige staten. Dette skillet vedvarte gjennom middelalderen og kom særlig til uttrykk gjennom et livssyn som tilsa at historien (mennesket) klart gikk mot ett mål; det guddommelige. Denne nivåinndelingen kan tenkes å ha en relasjon med den andre store og viktige erkjennelsen Augustin gjorde; han hevdet også at mennesket blir formet av sin egen tid. En ide om noe overordnet guddommelig kan tenkes å gi øket forståelse for at det verdslige er forgjengelig og foranderlig. Videre; det guddommelige nivået tilsa et livssyn preget av en klar begynnelse og slutt for menneskeheten. Dommedag stod sentralt. Et viktig spørsmål for historikeren ble derfor: Hvor langt har vi kommet i utviklingen? (les; hvor lenge har vi igjen) Således begynte man å se menneskets historie i stadier (periodisering) og i henhold til en klar lineær tidsforståelse. Både periodisering og den lineære tankegangen har bestått, men ideen om dommedag skulle opphøre.

Med Reformasjonen fikk nivåinndelingen med andre ord et annet uttrykk. Sandmo skriver: «Med reformasjonen brøt den kristne enheten sammen: Kirken ble delt i to retninger, som begge beskyldte hverandre for vranglære. Hvordan kunne tiden da fortsette? Måtte ikke den kristne historien nødvendigvis ende når kristendommen selv brøt sammen? Det at tiden likevel fortsatte å vare (..), fikk den til å åpne seg: Hvis hele det kristne verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var alt mulig, og man måtte kunne tenke seg at fremtiden ville bli helt annerledes enn det man hadde opplevd før. Og videre; hvis man kunne tenke seg en annen fremtid, var man ute av den statiske tiden (min utheving) og dermed måtte man erkjenne at også ens egen tid var helt annerledes enn fortiden. Politikken og historien blir til samtidig.» (s. 88)

Vi ser at den tradisjonelle nivåinndelingen i historiefaget mellom det verdslige og det guddommelig opphørte, men vi fikk en ny nivåinndeling; et skille mellom antikvariatene og historikerne som senere skulle bli til skillet mellom henholdsvis hverdagshistorikerne og historiefilosofene.

Sandmo påpeker altså at et sentralt mentalitetsskifte fant sted med Reformasjonen. Nemlig; Hvis hele det kristne verdensbildet kunne sprekke uten at tiden tok slutt, var alt mulig. Sandmo sier at ideen om historiens ende opphører, og at tiden nå åpnet seg i en uendelighet. Istedenfor å ha ideen om dommedag hengende over hodet, åpnet fremtiden seg som noe uendelig. Kanskje vi ikke går mot dommedag? Kanskje menneskeheten tvert om stadig går henimot øket opplysthet, hevet bevissthet – og med det – et tilnærmet jordisk paradis? Troen på fremtid og fremskritt ble etablert. Dette gav videre, ifølge Sandmo, menneskene en enda større evne til å erkjenne sin egen forskjellighet fra andre tider. Sandmo forteller oss at vi beveger oss fra en lukket og statisk verdensanskuelse til en åpen og dynamisk verdensanskuelse. Og inn kommer Ranke og vitenskapen.

Vitenskapen vinner frem

Det er med Ranke at historieskriving etablerer seg som en vitenskapelig disiplin. Det er fra nå av vi ser en stadig utvikling angående kilder og metode, men også tema i økende grad. Wie es eigentlich gewesen!? Hvordan var det egentlig? Spørsmålet runget gjennom vestlige historiekorridorer, og man trodde lenge at det var fullt mulig å svare. Antikvariatene (de mistrøstige faktainnsamlerne) gikk fra sin underdanige rolle til å bli historiefagets helter. Samtidig var det klart at historieskrivingen opererte med to nivåer som før. Den gamle nivåinndelingen mellom det verdslige og det guddommelige hadde riktignok opphørt, men blitt erstattet av to nivåinndelte skoler som står fremdeles; hverdagshistorikere og historiefilosofene.

Hverdagsfilosofene er de som samler inn fakta. På 1950 og 60 tallet eksploderte tilfanget av kilder, metoder og teorier på det konkrete nivå. Vi hører om Sosialhistoriens, marxismens, mentalitets- og kvinnehistoriens inntog. Nye temaer gir blikk mot nye kilder, metoder og teorier. Arkitektur og kunst blir kilder, metoder hentes inn fra andre fagfelt som for eksempel antropologi og litteratur. Vi får strukturalisme og poststrukturalisme. Etter hvert behandlet element konkluderer Sandmo med at alt sammen, i større eller mindre grad, bidrar til erkjennelsen om hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens (og samtidens for den sakens skyld) samfunn.

Alt dette nye har resultert i, enten man liker det eller ei, en pragmatisk metodologisk situasjon og som Sandmo i sin bok forsvarer. Pragmatisme er et vitenskapssyn uten en fast metodologisk posisjon; man velger seg isteden innfallsvinkel og metode etter forskningsobjektets særpreg. Det finnes motstand hos en del historikere (og andre) til å la seg innlemme i en slik pragmatisk overbygning; de frykter at forskning samlet sett kan resultere i utstrakt relativisme – at alt blir like gyldig. Om dette går stadig vitenskapsdebatten, noe jeg skal komme tilbake på. Først; hvem og hva er det som setter agendaene? Med andre ord: Hvem og/eller hva er det som bestemmer forskningsobjektet? (Forskningsobjekt er det tema som velges ut som mest interessant å forske på.)

Historiefilosofer og lovmessigheter

Hvem og/eller hva bestemmer hvilke forskningsobjekt som er det interessante og viktige? Historiefilosofenes rolle får her særlig betydning med sitt fokus på, og kunnskap om, metodologi. Hvem er så historiefilosofene og hva styrer deres fortellinger? Sandmo skriver: «Allerede i Rankes egen tid var både hverdagshistorikere og historiefilosofer opptatt av å føye historie inn som del av en felles vitenskap. Med grunnlag i sikker kunnskap om fortiden skulle man kunne utlede dens mening og retning, og hvilke allmenne lover som styrte den. Felles for de aller fleste som var opptatt av slike lovmessigheter, var at de så utviklingen som fremskritt – enten som en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst.» (s. 135)

Det er ikke mange ordene som blir viet lovmessighetene. Det er tvert om svært få ord om svært store ting. Lovmessighetene som beskrives over kan nemlig sies å gjelde all forskning, ja sågar for hele det vestlige samfunn. Nevnte lovmessigheter kan sies å utgjøre intet mindre enn selve rammen for det vestlige samfunn, det såkalte Moderne Prosjekt. Herunder faller altså vårt styringssett; Parlamentarismen og kapitalismen samt en indikasjon på et metafysisk holdepunkt – hvilket i dette tilfelle knyttes til Hegels ide om en ‘fornuftens ånd’ i vitenskapens navn. Fornuft i vitenskapens ånd handler om den vitenskapelige metode spesielt og hvordan vi tenker generelt. Innunder disse lovmessigheten finnes tilsynelatende en uendelig mengde med forskningsobjekter; hva er det det ikke forskes på og snakkes om i dag i vårt samfunn?. Men som ordet ‘lovmessigheter’ tilsier så legger de altså til grunn noen fundamentale rammer vi skal holde oss innenfor. Den rammen som legger den mest avgjørende begrensningen på oss, er hvordan vi fra tidlig av blir opplært til å tenke. Allerede i barnehagen begynner drillingen i den vitenskapelige metode – en tenkning som for det første har det i seg å skape hierarkier, og som for det andre bidrar sterkt til å opprettholde rigide motsetninger som preger det aller meste av hvordan vi kollektivt kommuniserer i vårt vestlige samfunn. Hvordan vi tenker har med andre ord stor betydning for hvordan vi oppfatter og behandler kunnskapen rundt oss. Det handler om betydningen vi har gitt den vitenskapelige, rasjonelle metode som en problemløsningsstrategi i vårt samfunn. (for utdypning se: http://ckfadum.blogspot.no/2014/08/et-konformt-samfunn.html )

Disse lovmessighetene er ytterst omfattende og abstrakte. Jeg tror derfor det vil være nyttig å merke seg at også det historiefilosofiske nivået i forskningen bør nivå-inndeles i en konkret og en abstrakt del. De nevnte lovmessighetene utgjør det abstrakte nivået, mens der på det mer konkrete nivået legges mer håndfaste føringer på temaer som forskerne skal samle seg om. Det er på dette konkrete nivået forskere og andre meningsbærende stemmer i dag oppholder seg. Det er dette konkrete nivået som ligger til grunn for konsensusen som preger vårt samfunn.

På Rankes tid handlet slike ‘konkrete’ føringer om Det Nasjonale. Da ble hverdagshistorikerne «fortalt» av historiefilosofene at nasjonsbygging var et viktig tema å skrive om. Sandmo forteller: «Ved inngangen til 1800-tallet bidro den (historien) til å skape og bygge opp under nasjonale identiteter og nasjonale fellesskaper, nye Vi, og den gjorde det som samtidig, moderne vitenskap.» (s. 121)

Sandmo fortsetter med å si at: «Denne rollen var og er kontroversiell og problematisk; Historiens makt til å definere og skape fellesskaper er også makten til å ekskludere grupper og individer fra fellesskapet, tildele talende og tause roller, stille opp helteskikkelser, ofre og undertrykkere. Det ligger mye politisk kraft i denne makten. Og spørsmålet om hvilke fellesskap det er viktig å skape og styrke er akutt viktig fremdeles (min utheving), når statenes preg av å være nasjonale kan se ut til å endre seg svært raskt.» (s. 121-122)

Historiefilosofenes rolle er med andre ord akutt viktig fremdeles. Historiefilosofene har en viktig rolle med å definere innholdet og retningen på all historieskriving, så å si. Så for oss abstrakt-teoretisk interesserte blir det selvfølgelig umåtelig interessant å forsøke og forstå hva historiefilosofene har å fortelle oss i dag.

Sandmo hevder, som vist over, at man også i dag er opptatt av en stadig korrespondanse mellom hverdagsfilosofer og historiefilosofer. Hverdagshistorikernes detaljarbeid utgjør grunnen for videre å kunne utlede mening og retning, og hvilke allmenne lover som styrer. Man kan imidlertid stusse over hva en slik korrespondanse faktisk innebærer når Sandmo et annet sted hevder at lovmessighetene som regulerte for tohundre år siden fremdeles gjør seg gjeldende. Sandmo sier: «Satt på spissen hevder jeg altså at historieskrivingen var blitt det den er i dag allerede i 1824. Med det mener jeg selvsagt ikke at det vi gjør nå, er det samme som man gjorde da. (…) Men jeg mener at de store eksistensielle spørsmålene som binder det faglige mangfoldet sammen, er gamle.» (s. 215) Man bør altså merke seg at mangt er endret, bare ikke de eksistensielle lovmessighetene som binder faget (og vitenskapen og samfunn) sammen. Så mye forskning, men like fullt består altså de tradisjonelle lovmessighetene. Spørsmålet om hvor de eksistensielle lovmessighetene kom fra i utgangspunktet, melder seg også. Vitenskapen var pur-ung. Hvilket grunnlag hadde man egentlig den gang for å formulere dem? Jeg skal overhode ikke gjøre noe forsøk på å besvare dette siste spørsmålet, men la de henge i luften som et (betydelig) tankekors.

Det jeg imidlertid vil forsøke å svare på er hvor historiefilosofene i dag legger sitt fokus. Som vi har sett, de abstrakte lovmessighetene, de store eksistensielle spørsmålene, består. Men de mer konkrete og politiske lovmessighetene endrer seg. Det primære fokus i dag er neppe nasjonalstat og nasjonalromantikk per se, for å si det slik. Hva er det så? La meg, ad litt omvei, forsøke å forklare.

Å finne biter til det store puslespillet

Sandmo behandler særlig et utpreget problematisk anliggende som angår all (særlig humanistisk) forskning, nemlig spørsmålet om Sannhet. Innenfor dette spørsmålet ligger det jeg innledningsvis sa at denne tekstene skulle handle om; krysspunktet mellom kritikk og fremskrittstro. Sandmo «kritiserer» tidligere historieskrivere for å ha hatt et navlebeskuende forhold til sannhet, men ser samtidig optimistisk på fremtiden fordi vi stadig blir flinkere til å erkjenne hvor vanskelig og komplisert det er å forstå fortidens (og andre) samfunn. Denne erkjennelsen gir i sin tur en ydmykhet i forhold til hva vi faktisk kan forstå av oss selv og vår egen tid; hva vi egentlig er i stand til å forstå overhode. Ser vi på historieskrivingen de siste to tusen år gjennom Sandmos øyne kan vi med andre ord se en rød tråd som nettopp tilsier at der alltid har eksistert, og eksisterer fremdeles, et objektivitetsproblem, men at vi blir stadig flinkere til å erkjenne nettopp dette problemet. Men vi er ikke riktig der enda..

Sandmo er tydelig på at det ikke lar seg gjøre å skrive en historie om en objektiv, egentlig virkelighet. Sannhet er og forblir avhengig av øynene som ser med mindre man forholder seg til tørre fakta. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er kjempeviktig. Men hvor langt er man egentlig i stand til, eller villige til, å gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil pragmatismen som strategi – altså fokus på metodologisk mangfold i vitenskap (og i media for den sakens skyld) – slik Sandmo foreslår, hjelpe oss med det vanskelige som angår å klare å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder? Hjelpe oss til å sprenge de gamle lovmessighetene så å si?

Det er ingen tvil om at historikere (og samfunnsforskere generelt) i dag ikke kan legge til grunn en stor politisk teori i sitt arbeide uten at ‘alle’ nettopp forstår de politiske føringene som ligger til grunn. Umiddelbart vil andre arbeid dukke opp som belyser samme tema fra en annen politisk innfallsvinkel. Hva som defineres som viktig å skrive om, har også fått et adskillig større rom. Nå kan historikere skrive om både følelser, transseksualitet og matvaner – noe de også gjerne gjør. Den politiske bevisstgjøringen og tematiske utvidelsen er nettopp det som kan sies å betegne det dynamiske og det åpne – og det var en praksis som etablerte seg allerede på 50-tallet (som en reaksjon, vil mange mene, på verdenskrigene, og særlig holocaust) og rent ut sagt eksploderte på 60- og 70-tallet. En del klassiske skolarer fikk nok en ganske rynket nese, og de intense vitenskapsteoretiske debattene (‘positivismedebatten’ og ‘debatten om Sannhet’) som har gått siden, har da også nettopp handlet om subjektivitet/objektivitet og sannhet. Ideen som Sandmo i dag fremmer med den største selvfølgelighet, den om at historieskriving har mange fellestrekk med romanskriving, fikk den gamle skole til å se rødt. Men hva skiller egentlig den moderne Sandmo fra de gamle skolarene når alt kommer til alt? Man kan kanskje dra på smilebåndet av de gamle skolarene i dag og deres begrensede utblikk og motstand mot alt det nye som kom til, men jeg tror bestemt at man skal lete lenge etter en historiker fra den gamle skole som ville hevde at sitt eget forsknings-arbeide representerte den fulle og hele Sannhet. Også de forstod og innså selvfølgelig at deres beretninger kun var bruddstykker i et større bilde. Men de anså disse bruddstykkene som viktige – og er det ikke nettopp også det Sandmo med sin bok forsøker å fortelle oss; at historikernes (og forskernes) arbeid er viktig? At man reiser mer, får mer informasjon over internett, at vitenskapen selv åpner for flere tema og metoder; alt dette gir øket mangfold og man innser at der kanskje er flere bruddstykker og små historier enn man noen sinne kunne ha forestilt seg. Et hvert menneske er sågar unikt, må vite. Men historikerne (vitenskapsfolk for øvrig også) har ikke i dag noen svakere ide om at deres arbeid ikke er viktig og mener, som sine forgjengere, at deres tekster skiller seg ut fra alle andre type tekster på grunn av sine grundige undersøkelser. Mangfold av tema, metoder og teorier tilsier ikke at kravet til den tradisjonelle etterretteligheten opphører. Faktafeil er en like stor synd i dag som tidligere. Jeg vil derfor påstå at der fremdeles råder, også hos Sandmo, en ide om at vitenskapen er fundamentalt viktig. Det er gjennom den at vi skal finne brikkene som etter hvert vil kunne gi oss det store bildet av hvem og hva vi er.

Mangfold i den globale tidsalder

Som vist over; de mer spesifikke og konkrete lovmessighetene på Rankes tid var utpreget politisk determinerte i sterkt samsvar med tidsånden der ‘declarations of independence’ og nedskriving av nasjonale grunnlover florerte i mange land; fra Norge i nord til Argentina i sør. For to hundre år siden skrev altså historikerne med et «nasjons-perspektiv» slik at alt vi leste av historie skulle gi oss en nasjonalfølelse – en nasjonal bevissthet. Hvilken bevissthet er historikerne ute etter å gi sine lesere i dag? Hvilken tidsånd råder i dag?

Mye kan tyde på at Historiefilosof Sandmo mener at historikernes oppgave i dag er å vise mangfoldet. Mens historiefilosofenes oppgave på 1800-tallet var å skulle si noe om det nasjonale, så er oppgaven i dag å si noe om mangfoldet. Pragmatisme som vitenskapsteoretisk posisjon passer som hånd i hanske i så henseende. En pragmatisk strategi passer utmerket for å få frem størst mulig mangfold av tema, synspunkter og meninger.

Dette rimer. For tohundre år siden skulle nasjonalstatene bygges. I dag forbereder vi oss på et globalt verdenssamfunn. At historikerne dermed for tohundre år siden skrev om nasjonalromantikk rimer, akkurat slik det rimer bra at historikerne i dag – i globaliseringens tidsalder – skal formidle mangfoldet.

Den nasjonale, og i dag den globale føringen, som kan sies å ha blitt/blir lagt på historieskrivingen, kan betegnes som konkrete politiske prosjekter, i alle fall konkrete i forhold til de mer varige, abstrakte og eksistensielle lovmessighetene som; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst.»

Hvordan føyer så mangfold og pragmatisme som en vitenskapsteoretisk strategi seg inn under nevnte abstrakte lovmessigheter? Slik jeg forstår det kan denne strategien klart forståes både som en sympati med globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon og materiell vekst) og troen på en utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen vel verdt å merke. Så langt kan man altså slå fast at Sandmo med sitt fokus på mangfold med hjelp av pragmatismens strategi, føyer seg rimelig bedagelig inn i folden for de tradisjonelle og abstrakte lovmessighetene.

Men så enkelt er det likevel ikke! Vi aner, som allerede antydet, en annen agenda hos Sandmo også; nemlig ideen om at mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Sandmo sier: «Denne relativismen etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser.» (S. 133)

Dette paradokset belyser Sandmos eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på historiefagets vegne. Og midt i mellom kritikk og optimisme ligger troen på vitenskapen der som den harde kjernen.

Troen på vitenskapen

Vitenskapens utforskning av alle ting skal etter hvert åpne øynene våre. Vi skal se en utfoldelse av verdensånden via vitenskapen og dens metode. Vår bevissthet og ydmykhet i forhold til andre tider (og andre kulturer) vil øke i takt med hvor mye ny kunnskap vi tilegner oss. Jo mer vi forsker dess mer vil vi innse hvor lite vi egentlig vet og jo klokere vil vi bli.

Troen på mangfold, troen på de mange små og individuelle fortellingene, er en utbredt tro i dag. Ikke minst opererer media i henhold til en slik tro, og begrepet «Ytringsfrihet» har blitt hellig. I dag knyttes begrepet veldig til Muhammed tegninger, men i over tyve år har man ropt om ytringsfrihet i en rekke ulike sammenhenger. Det er også, i Habermas’ ånd, etablert en rekke arenaer på nett for å gi plass til sivilsamfunnet i den offentlige dialogen.

Denne troen på mangfoldet har et klart evolusjonsteoretisk aspekt, sterkt knyttet til troen på fremskrittet. Det vil si at troen på mangfoldet i stor grad hviler på et historisk tilbakeblikk, slik mange andre ting vi tror på også gjør. Som Sandmos bok tydelig viser oss så er ideen at vi, historisk sett, stadig har åpnet oss mer for nye impulser, vi har blitt mye flinkere til å forstå andre. I henhold til Mazlows behovshierarki er vi nå på siste trinn, et stadie som tilsier personlig og åndelig selvutvikling. I et slikt lys blir det individualistiske meningsmangfoldet i dag, som hos mange oppleves som et meningstyranni, oppfattet som et nødvendig onde på veien mot en høyere bevissthet.  Fortsetter vi på denne veien vil det gå oss vel – er tanken. Det handler om en utfoldelse av selve verdensånden. Troen bunner i at vitenskapens utforskning av alle ting skal gi oss fremskritt; bringe oss fremover mot stadig høyere bevissthet.

I motsetning til tidlige tiders tro på Gud og dommedag, har vi i dag en tro på vitenskapen. Med vitenskapen skal verdensånden få utfolde seg. Troen på Gud, som var en lukket og statisk tro, har blitt erstattet med troen på vitenskapens objektivitet og åpne verdensanskuelse – (åpen tross definerte lovmessigheter..) – det er selve verdensånden som vil bli åpenbart for oss.

Prosjektet som historiefilosofene i dag legger opp til er mangfold. Flest mulig historier, om alt mulig rart, skal belyses med vitenskapens grundige blikk. Til hjelp for dette vektlegges pragmatisme som strategi. Dette prosjektet kan forståes i samsvar med dagens globalisering. Men som vi har sett ligger det også i dette prosjektet en intensjon om å sprenge lovmessighetene. Det store spørsmålet for meg, og som denne teksten handler om, er om mangfold som prosjekt innenfor vitenskapens (og samfunnets) lovmessigheter og metodiske rammer har det i seg å gjøre nettopp det.

Jeg vil mene at vi i dag har tilegnet oss enormt mye kunnskap om vår fortid (og om vårt samfunn). Det er sikkert enda mer å lære, men det er nå på høy tid at vi tar pause i selvransakingen som har kommet til å ligne, i mine øyne, en hysterisk selvopptatthet. Vitenskapens (og medias) fokus på mangfold, på alle de små individuelle historiene, kan med andre ord sammenlignes med den rollen mainstream psykologien og dens ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt samfunn. Felles for disse er at de tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på den helheten individet inngår i. Som en reaksjon på den individfokuserte psykologien har det kommet kritiske røster til, i Norge ført an av Ole Jacob Madsen. Han spør om et slik individfokus faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Han spør om individfokuset kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv.

Det samme spørsmålet kan man stille når det gjelder vitenskapens (og medias) vektlegging av utforskning av alle mulige ting. Det kan tenkes at et overveiende fokus på mangfoldet går på bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt fokus mest opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er hensiktsmessig å opprettholde.

Nye temaer

Sandmos tro på vitenskapens utforskning av alle ting – en tro så gammel som vitenskapen selv – preger også hans syn på de nye temaene han velger seg som aktuelle i fremtiden. Han trekker frem to områder som særlig viktige innen fremtidig forskning; Tverrfaglighet og globalisering. Når det gjelder tverrfaglighet er det særlig humanioras forhold til naturvitenskapen som står sentralt. Når det gjelder globalisering sier han noe kort om islamsk og kinesisk historieskriving. Det er mulig jeg ikke yter Sandmo rettferdighet, men når jeg leser de få sidene han skriver om disse fundamentalt store og viktige temaområdene, så «hører» jeg i bunn og grunn bare om noe som angår temautvidelse – altså enda mer mer mangfold. 

Tverrfaglighet

Når det gjelder tverrfagligheten og forholdet mellom naturvitenskap og humaniora, har det gått intens debatt om dette i lang tid; den såkalte positivismestriden. Hele debatten handlet om hvorvidt humaniora skulle drive sin virksomhet i henhold til den naturvitenskapelige metode – det vil si den positivistiske. Sandmo nevner ikke debatten med et ord. Tvert om, han leder oss til å tro, slik mange andre gjør det i dag, at positivismedebatten er avleggs, noe vi er ferdige med.

Jeg vil derimot mene at debatten bør tas opp igjen med full styrke. I en tid da stadig flere synes å stille seg positive til å innføre intet mindre enn biologiske årsaksforklaringer på forhold som angår menneskelige relasjoner og samfunnsordninger, så ser i alle fall jeg røde varsellamper overalt. De blinker endog heftigere når fremadstormende unge menn med motivasjon fra store og tunge internasjonale trender foreslår å innføre kjemisk lobotomering som løsning på moralske problemer: http://akselsterri.no/2015/03/23/essay-et-forsvar-for-moralmedisin/. Det er også en tankevekker når man kan lese på forskning.no at i Danmark er humaniora allerede delt i to: En klassisk del som holder på som før, og en tverrfaglig del som sikter seg mot teknologi. http://forskning.no/forskningspolitikk/2012/05/slik-kan-vi-redde-humaniora . Der kan vi lese at: «Både forskerne og studentene opplever at humaniora beveger seg i retning av økt tverrfaglighet. Det er kommet krav om at humanister skal engasjere seg utenfor egne fag. En ingeniør som utvikler en ny smarttelefon, kan få mye ut av å samarbeide med humanister. De er nemlig eksperter på hvordan vi mennesker oppfatter gjenstander og fenomener i hverdagen. Ingeniøren er opptatt av at teknikken fungerer optimalt, mens humanisten er opptatt av at teknikken kan brukes av vanlige mennesker. Så humanisten kan både komme med ideer til hvordan telefonen blir mer brukervennlig og sørge for at den får et lekkert design. Velferdsteknologi er et annet område hvor humaniora kan bidra, mener Klausen. Det er viktig at gamle mennesker kan få et positivt forhold til de robotene som skal hjelpe dem i hverdagen. – Man må først kartlegge hvilke behov eldre faktisk har. Det kan antropologer og andre fra humaniora. Bare slik kan ingeniører og medisinske forskere ta høyde for uhåndgripelige faktorer som ubehag ved en bestemt teknologi og inngrep i privatsfæren. Mye velferdsteknologi virker ikke uten en humanistisk dimensjon, sier Klausen.»

Denne stadig større omfavnelsen av biologi og teknologi i humaniora kan oppfattes som et resultat av det fragmentariske mangfoldet vi har levd i og med i mange år nå, relativismens mangfold som preger samfunnet i dag kan gå på nervene løs til den mest kaldblodige logiker – kanskje særlig dem.. Men mest kan det hele kanskje oppfattes som et resultat av at vår virkelighetsforståelse i stadig større grad blir sekulær og vitenskapelig på et omfattende kollektivt nivå – motstanden mot å gjeninnføre tyngde til ren naturvitenskapelig, positivistisk metode i humaniora kan tenkes å ha blitt svekket betydelig. Er det mon tro troen på vitenskapens objektivitet, som det eneste saliggjørende, som her spiller ut sitt trumf-kort? Det at reformen new public management overhode ble innført, er i mine øyne et klart uttrykk for en øket aksept av tingliggjøring av kunnskap. Personlig tenker jeg med gru på hvor refleksjonsløst samfunnet vårt vil bli når reformen har fått virke, helt ned på barnehagenivå, i noen tiår. Jeg minner om at hvordan vi tenker har stor betydning for hvordan vi oppfatter og behandler kunnskapen rundt oss.

Når det gjelder en ny positivismedebatt tenker jeg at Sandmos fine tanker om en betydelig ydmykhet i forhold til hva vi selv faktisk kan erkjenne, kan ha en viktig og tung betydning for at debatten i en ny runde kan få et nytt utfall. Sist gang resulterte det kun i at den enkle hermeneutikken fikk gjennomslag. Strengt tatt er det denne erkjennelsen Sandmo forholder seg til og drar ut i det lengste, men nettopp det at han drar det så langt kan gi grunn til å håpe på at vi kan være modne for å ta enda ett skritt fremover. Med Sandmos dyptgående forståelse for den enkle hermeneutiske prinsipp føler jeg grunn til å håpe på at vi med en ny positivismedebatt også vil kunne åpne for den såkalte doble hermeneutiske erkjennelsen. Den enkle hermeneutiske erkjennelsen innebærer kun krav om å forstå emnet man forsker på i lys av sin tid. Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted.

Å heve bevisstheten omkring den doble hermeneutikken anser jeg som avgjørende viktig i dag. For det første anser jeg en slik erkjennelse som helt avgjørende for virkelig å kunne forstå andre tider (og andre kulturer); man må kjenne seg selv før man kjenner andre. Men viktigere; fordi det vil kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv refleksjon om hva det er vi faktisk driver med i dag – sånn generelt sett. Dette skal jeg komme tilbake til. Realfagene ville også kunne dra stor nytte av et slikt fokus. Bevissthet omkring eget erkjennelsesmessige ståsted henger nøye sammen med bevissthetsnivået i forhold til etikk og moral.

Globalisering – om å forstå andre kulturer

Når man skal forsøke å forstå seg selv er det alltid nyttig å lytte til andre. Sandmo legger, naturlig nok, stor vekt på sitt eget studium; dette å lytte til og å forstå andre tider. Å forstå sin fortid, å forstå hvordan våre forfedre tenkte, kan definitivt gi oss kunnskap om oss selv og en ydmykhet i forhold til egen tid, men seriøst; hvor mange vil evne – eller ha interesse av for den sakens skyld – å ta froskehistorier eller trolldomshistorier på alvor i dag? (sorry!) Dessuten er det slik at vår kultur sakte men sikkert utvikler seg på det foregående, og at det slik sett kan være svært vanskelig å finne kvalitativt ulike måter å tenke på som er ‘tunge’ nok til å ha betydning.

Å få øye på annerledes virkelighetsforståelser – alla overgangen fra troen på det guddommelige til troen på vitenskapen – ved å se på sin egen historie, synes derfor urealistisk i mine øyne. En annen, og vil jeg mene, adskillig viktigere impuls for å kunne forstå seg selv, blir derfor å søke og forstå andre kulturer.  Og ønsker vi impulser til problematisering av vår egen virkelighetsanskuelse kan vi for eksempel nettopp bevege oss til Kina.

På det rent konkrete nivået vil jeg bestemt tro at det er lett å finne mange og store sammenfallenheter mellom norsk og kinesisk historieskriving – mellom norsk og all verdens historieskriving for den sakens skyld. Jeg mener, hvor mange måter finnes det egentlig å fortelle en historie på? Så poenget er selvfølgelig at to tilsynelatende tilnærmet like historier fra to ulike verdensdeler kan ha, og har det høyst sannsynlig som oftest også, helt ulike bakenforliggende intensjoner, motiver, vektlegginger og verdier. Dette bakenforliggende lar seg ikke uten videre fange opp. Jeg behøver vel ikke utdype hvorfor det først og fremst er viktig å ha kjennskap til dette bakenforliggende, virkelighetsforståelsen/menneskesynet, hvis man virkelig søker å forstå et annet lands historie, utvikling og samtid? Men kort sagt; uten en slik innsikt blir det fort vekk til at man tolker det fremmede ut fra egne premisser. Jeg vil altså mene at vi ved å fordype oss i for eksempel kinesernes historiefilosofi kan ha utrolig mye mer å lære utover det Sandmo tar opp – det som synes å kulminere ned i at vi kan lære hvordan skrive historie om samspillet mellom mennesker og miljø. Ikke minst kan vi få innblikk i en fundamentalt annerledes måte å forstå virkeligheten på. Det i sin tur utvider vår egen horisont og gir oss således fine ansporinger til å forstå oss selv og vår egen virkelighetsforståelse. (for en aldri så liten indikasjon på hva vi kan lære, se: https://tideva.blogspot.com/2025/06/the-law-of-gentleman.html

Temaområdene Sandmo velger seg ut for fremtiden er umåtelige interessante og viktige. For Sandmo synes temaene imidlertid å skulle utfylle og videreutvikle en veldig så tradisjonell historieskriving, og ikke, slik jeg vil mene er adskillig mer interessant; å innføre et helt nytt nivå i forskningens tenkning; nemlig, å utfordre selve lovmessighetene for forskning (og samfunn).

I mine øyne er det i det hele tatt underlig at den eneste måten man tenker seg å vinne frem kunnskap og ydmykhet i forhold til egen selvforståelse, kun skal skje ved å granske seg selv og sin egen historie enda mer inngående. Det hele minner, som sagt, mest om selvsentrert psykologisering på et kollektivt nivå og lite om å se seg selv i relasjon til et større hele. I et slikt perspektiv kan pragmatismens strategi tenkes å bidra til å opprettholde, kanskje forsterke, uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Hvis man i tillegg, slik som meg, oppfatter den vitenskapelige tenkemåten (metoden) som en særegen, rigid og avgrenset måte å forstå virkeligheten på, så blir det med samme tenkemåte rett og slett ikke mulig å avsløre sin egen tilkortkommenhet. Som Albert Einstein sa; Man kan ikke løse problemer med samme type tenkning som har skapt problemene.

Med tanke på fremtiden kan jeg vanskelig tenke meg to mer interessante temaområder å fordype seg i, enn naturvitenskapen og Kina. Ved å problematisere historiefagets (humanioras) forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens metode og tenkning. Når det gjelder Kina (og andre verdensdeler); Jeg kan ikke tenke meg en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp å sette seg inn i andre lands filosofihistorie – sette seg inn i fundamentalt ulike virkelighetsforståelser. Men vi bør skynde oss fordi utbredelse av den vestlige sivilisasjonen sprer seg i akselererende tempo med bl.a. utbredelse av McDonalder, mobiltelefoner og internasjonale kriterier for hva kunnskap og læring er.

Vitenskapsdebatten.

Pragmatismens erkjennelsesgrunnlag kan sies å fortelle oss at i dag vet vi lite. Når man lærer, studerer og forsker kan man ikke forvente å finne noen svar, det er ment å vekke nysgjerrigheten. «Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden (om alt), jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, og å fremheve den unike identitet som er så etterspurt i dagens samfunn, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser. Dette vil i siste instans også virke inn på premissene for vår viten: Hva kan vi være sikre på?»

En vekket og entusiastisk nysgjerrighet som skal få oss til å grave stadig dypere og med det vinne øket ydmykhet og bevissthet – både på egne og kollektivets vegne. Tanken er at menneskene vil, etter hvert, få opphøyet bevissthet.

Flere bekymrer seg imidlertid over innføringen av ‘pragmatismen’ i vitenskapen og det relativistiske mangfoldet den etter sigende har bragt med seg. Istedenfor å se utvikling ser de forvitring, oppløsning og kaos. Og mens kaoset råder får vår nye ideologi, Nyliberalismen, rotere seg stadig dypere ned i sanden. På grunn av disse (forståelige) skrekkscenarioene søker kritikerne av pragmatisme (og postmodernisme) seg tilbake til en tid med et stringent forhold til metode og teori. Det siste man ønsker seg er noen ny positivismedebatt.

Status quo er med andre ord, og veldig kort oppsummert, den at samfunnets grunnleggende vitenskapsdebatt om retningslinjer for forskning og utvikling handler om, på den ene siden å stramme inn på det konkrete metodologiske mangfoldet på den ene siden eller, som Sandmo, åpne for et konkret metodologisk mangfold (pragmatismen) på den andre.

Det store spørsmålet blir selvfølgelig hva et metodologisk mangfold faktisk innebærer. Sandmos problematisering av objektivitet og sannheter er både viktig og interessant. Men hvor langt er vi egentlig i stand til, villige til, å gå inn i erkjennelsen om at sannheten er kontekstavhengig? Vil fokus på mangfold i vitenskap (og i media for den sakens skyld) hjelpe oss med det vanskelige som angår å klare å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder? Det hele er avhengig av, slik jeg klart forstår det, hvorvidt det metodologiske mangfoldet inkluderer mangfold av teorier på det abstrakte plan.

En slik inkludering, en problematisering av lovmessighetene, ligger ikke i kortene hos Sandmo. Han forestiller seg, og oss, at vi med mer forskning etter hvert vil erkjenne hvor lite vi egentlig vet, at vi med vitenskapens utforskning av alle ting vil kunne sprenge de tradisjonelle lovmessighetene som i dag styrer oss. Det metodologiske mangfoldet han forfekter er altså et mangfold på det konkrete nivå, og i stor grad handler det om et tematisk mangfold.

Hvis man ikke lar seg forføre av bokens idealistiske forestillinger om metodologimangfoldets goder og bildet man får av de mange kloke, seriøse og dypt reflekterte forskere sitter på sine kontor i dyp konsentrasjon over fortidens kompleksitet og annerledeshet, vier sitt liv til sin oppgave så å si, stiller man seg uvegerlig mer praktiske spørsmål om realiteten i det hele. Sandmo snakker i boken som om forskerne faktisk står fritt til å utforske, fri fra tellekantsystemer, fri fra forskningsrådet, fri fra oppdragsforskning. Han synes også helt å fornekte tidsånden som akademikere selvfølgelig ikke representerer noe unntak fra; dette med å ‘tvinges’ til barnehagehenting klokka fire, dra av gårde til hytta hver helg for å pusse opp og delta i populære medieshow for å spe på inntekten. Når vi ser på hvilke føringer det f.eks. legges på pedagogisk forskning i dag så blir det skremmende klart hvor lavt refleksjonsnivået er eller – med andre ord – i hvor stor grad oppdragsforskningen så tydelig legger føringer på forskningsobjekter, se; http://www.dagbladet.no/2014/09/08/kultur/meninger/svein_sjoberg/akademia/pisa-undersokelse/35181135/

Den store vitenskapsdebatten mellom pragmatikere og positivister kan dermed sies å være adskillig mindre dramatisk og intens enn det man av og til kan få inntrykk av. I lys av forskerens institusjonelle situasjon, og i lys av spørsmålet om hvorvidt det faktisk er en reell mulighet for at et kvantitativt mangfold kan sprenge dype lovmessigheter, flates betydningen av en slik debatt ut. Troen på det pragmatiske mangfold fremfor å problematisere lovmessighetene i seg selv tilsier at begge posisjoner har samme fundamentale tro på vitenskapen. Begge posisjoner har en fundamental tro på at det er vitenskapens utforskning av alle ting som skal bringe oss fremover. Forskjellen består kun i hvor vidt man skal åpne for et metodologisk mangfold på det konkrete nivået eller ikke.

Man kan med andre ord forstå vitenskapsdebatten som pågår som en skinndebatt. I prinsippet handler den kun om to ulike måter å forholde seg til det bestående samfunn på, ikke om å utfordre det på noen som helst måte.  Vitenskapsdebatten opererer med andre ord som alle andre debatter i vårt samfunn; debatter som består av motsetninger godt egnet til å bidra med kosmetiske og tidsaktuelle endringer innenfor bestående paradigme, men fullstendig blottet for argumenter og synspunkter som bidrar til å sette lys på lovmessighetene i seg selv. Systemkritikk i ordets rette forstand finnes så å si ikke.

Nå er det imidlertid slik at mangfold, nå når det først har kommet til oss via mange ‘kanaler’, ikke lar seg stagge. Mangfoldet har kommet for å bli. Det konkrete mangfoldet som vitenskapens positivisme tilhengere så intenst protesterer mot synes derfor, mer enn noe, som en typisk ‘gammel-manns reaksjon’ på alt det nye som uvegerlig må komme til i det verden blir stadig mindre via reising og internett.

Pragmatismen, det metodologiske mangfoldet, har altså kommet for å bli, men uendelig tilgang på informasjon endrer ikke nødvendigvis måten vi tenker på. Slik sett kan den enorme tilgangen på informasjon tenkes kun å ha en kvantitativ betydning. Men det er altså ikke mangfoldet som er et problem, men hvilke mentale forutsetninger vi har for å forholde oss til dette mangfoldet. Problemet i dag er hva vi faktisk er villige til å lytte til, hva vi er i stand til å lytte til – hva vi er i stand til å forstå. Utfordringen vi står overfor blir med andre ord hvordan forholde oss til dette mangfoldet – og en slik utfordring må håndteres ved at vi begynner å stille spørsmål ved våre egne fordommer.

Jeg lurer på: Kan forskning basert på et sett med lovmessigheter sprenge seg selv? Hvis alt vi forsker på springer ut disse lovmessighetene; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst, vil ikke det da tilsi at samfunn og individ blir stadig mer formet i henhold til disse og således at det blir vanskeligere og vanskeligere å løsrive seg fra dem? Kort sagt, istedenfor å forske oss ut av lovmessighetene forsker vi oss dypere inn i dem, hvilket vil tilsi at vårt konforme samfunn bare vil bli enda mer konformt. Mangfold som springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like gjerne oppfattes som at mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om lovmessighetene vil reguleres i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med intens forskning har ikke rokket ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at mer forskning vil gjøre det i fremtiden?

Mangfoldet i seg selv er altså ikke noe problem, men ei heller er det gitt at mangfold i seg selv vil gi øket bevissthet og helhetsforståelse. I det dette ikke er gitt bør samtalen i dag handle om hvilke mentale forutsetninger vi faktisk blir gitt, og har, for å forholde oss til dette mangfoldet. Slik jeg ser det; vi blir neppe klokere av å stramme inn på metodologien, slik for øvrig new public management, tellekantsystemer og standardtestinger åpenbart legger opp til, men ei heller av å pøse på med enda mer mangfold. Vi må med andre ord gå i dybden. Når jeg snakker om å gå i dybden sikter jeg til skole- og utdanningssystemet som sådan. Med det mener jeg, som allerede nevnt, at opplæringen i den vitenskapelige metode starter tidlig, både gjennom skolens innhold og struktur. Skolens innhold og struktur er formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir dratt frem som tema å snakke om.

Humaniora i krise. Eller rettere; Humanistisk krise.

Det har antagelig kommet klart frem over at jeg mener at det å heve bevisstheten omkring den doble hermeneutikken, det vil si en hevet bevisstgjøring omkring hvilke rammer og føringer lovmessighetene legger på forskning og samfunnet for øvrig, er avgjørende viktig i dag. For det første anser jeg en slik erkjennelse som avgjørende for på best mulig måte, og med ydmykhet, kunne forstå andre tider (og andre kulturer); man må kjenne seg selv før man kjenner andre. Men viktigere; fordi det vil kunne åpne for en sårt tiltrengt kollektiv refleksjon omkring hva det er vi faktisk driver med i dag. Jeg er med andre ord opptatt av vitenskapens (og samfunnets) lovmessigheter fordi jeg bestemt mener at en manglende problematisering av dem, er en av de viktigste grunnleggende årsakene til all uroen, konfliktene og krisene vi erfarer i verden i dag. (Bl.a. finanskrise, klima/miljøkrise og krig)

At blant annet humaniora er i krise, er en påstand vi ofte kan høre i dag. Humanistisk forskning kan sies å være en av de mange profesjonelle boksene vi putter alt som har å gjøre med mennesker og samfunn inn i. Andre og svært åpenbare og etablerte bokser i så henseende er skole, helsevesen og politi. Også innenfor disse boksene er det mye uro. Således kan vi si at den den krisen humaniora snakker om kan plasseres innenfor en mer generell krise; en humanistisk krise.

Krisene som har rammet våre institusjoner, de institusjonene som har særlig betydning for hvordan vi utvikler oss som individ og samfunn, handler gjennomgående om en dyp fremmedgjøring. Akkurat slik lærerne i dag er i ferd med å miste mulighet for kontakt med sine elever, og sykepleierne muligheten for kontakt med sine pasienter, slik er også forskerne i ferd med å miste kontakt med de institusjoner de er ment å tjene.

Denne fremmedgjøringen kan forståes som et resultat av en lav bevissthet omkring hvilke føringer de tradisjonelle lovmessighetene legger på utviklingen av vårt samfunn. Når det gjelder humanistisk vitenskap kommer denne fremmedgjøringen også tydelig til uttrykk i rapporten; «Hva skal vi med Humaniora?» der Erling Sandmo var medforfatter. Rapporten presenterer ikke noe entydig begrep om samfunnet – utover får vi høre – at det er omskiftelig og at kriser vil oppstå. Slik er altså humanioras forståelse av samfunnet, og de har utvilsomt rett. Det bemerkelsesverdige er at krisene blir beskrevet som uforutsigbare. Vi vet det kommer kriser, men vi vet ikke hva, når, hvor eller hvorfor. Man konkluderer derfor med at Humanioras rolle fremover primært må være en type beredskapssentral for det fremtidige samfunnet, både når det gjelder dannelse av mennesker inn i et stadig mer omskiftelig samfunn og å håndtere de uforutsigbare krisene som oppstår i det samme samfunn. (HR, 140). Humanioras rolle fremover skal med andre ord primært handle om å tilpasse seg det samfunnet måtte tilby av problemstillinger fremfor å være en selvstendig kritisk instans. Hva skal vitenskapen egentlig være godt for hvis alt bare handler om å tilpasse seg? Hvor blir det av vitenskapen som en utforskende og kritiske instans? Vitenskapens fremmedgjøring fra det virkelige livet så å si, dens store hang til å tjene samfunnssystemet fremfor menneskene som sådan, kan forklare den legitimitetskrisen vitenskapen i dag erfarer.

Tid for helhet

Oppsummering og konklusjon

Med reformasjonen fikk den vestlige sivilisasjon ett nytt verdensbilde. Ideen om dommedag ble erstattet med en åpen og dynamisk verdensanskuelse. Vitenskapen fikk større betydning. Vitenskapen har to nivåer; et konkret og et abstrakt. Det konkrete består av detaljundersøkelser, undersøkelser som stadig har utvidet seg i forhold til tema, metoder som brukes og anlagte perspektiver (teorier). Det abstrakte nivået, som historiefilosofene driver med, har som funksjon å samle trådene slik at alle undersøkelsene ‘samarbeider’. Dette abstrakte nivået kan igjen deles i et konkret og et abstrakt nivå. På det konkrete nivået har vi sett at historikerne for to hundre år siden samlet seg om nasjonalstaten. I dag er fokuset på nasjonalstaten redusert, og mangfold i globaliseringens tidsalder står i fokus. En pragmatisk strategi legger til rette for dette mangfoldet i det den tilsier at man åpner opp for tema, metoder og ulike perspektiver og innfallsvinkler. Samtidig vet vi at forskere ikke står fritt til å forske på alt de lyster og ønsker. Der finnes rammer innen historiefilosofien, og de har vært gjeldende siden vitenskapen ble etablert. De abstrakte lovmessighetene som Sandmo omtaler som stadig gjeldende er: «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst». I tillegg lever vi med institusjonelle rammer som klart kan sies å legge sterke bindinger på vår kollektive utforsking.

Jeg har forsøkt å vise hvordan pragmatisme som strategi kan forståes i lys av nevnte lovmessigheter. Slik jeg forstår det kan strategien klart forståes både som en sympati med globaliseringen (utbredelse av den vestlige sivilisasjon) og troen på en utfoldelse av verdensånden, gjennom vitenskapen vel å merke. Men Sandmos bok handler ikke bare om tilpasning, vi aner en annen agenda; nemlig ideen om at mangfoldet skal, med tiden, sprenge de tradisjonelle lovmessighetene. Dette paradokset belyser Sandmos eget krysspunkt mellom kritikk og optimisme på historiefagets vegne. Og midt i mellom kritikk og optimisme ligger troen på vitenskapen der som den harde kjernen.

Sandmo problematiserer med andre ord ikke lovmessighetene direkte. Men indirekte uttrykker han stadig en antydning om at pragmatisme som strategi vil, med tid og stunder, medføre en oppløsning av tradisjonelle lovmessigheter. Sandmo sier: «Denne relativismen etterlater oss også med et paradoks: Jo mer vi anstrenger oss for å vinne sikker kunnskap om fortiden, jo dypere vi graver oss ned i måtene folk tenkte og følte på for lenge siden, desto mer usikre vil vi bli på fundamentene for våre egne tanker og følelser.» (S. 133) Og føyer til (senere) at: «Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å gjøre det. Det har de alltid gjort.» (205)

Et viktig poeng for Sandmo synes med andre ord klart å være at han er opptatt av å utvikle vitenskapen slik at den etter hvert også inkluderer den såkalte doble hermeneutiske erkjennelse.  Den enkle hermeneutiske erkjennelsen innebærer kun en ide om nødvendigheten av å forstå emnet man forsker på i lys av sin tid. Den doble hermeneutiske erkjennelsen krever i tillegg at forskeren i tillegg erkjenner at hun selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted.

I bunn og grunn henger den enkle og doble hermeneutiske forståelse nøye sammen, det er to gjensidig avhengige størrelser. Med mindre man innehar den doble erkjennelsen, vil man aldri kunne oppfylle den enkle erkjennelsen. Hans-Georg Gadamer, hermeneutikkens far, snakker om den hermeneutiske sirkel og den angår nettopp utviklingen som skjer når egne fordommer møter noe nytt og fremmed. Den hermeneutiske sirkel er altså en stadig dialog mellom forskerens eget ståsted og ståstedet til forskningsobjektet.

Så lenge tradisjonelle lovmessigheter består uten at noen stiller spørsmål ved dem, problematiserer dem, er vi ikke inne i den hermeneutiske sirkel. Det betyr at vi fremdeles, i stor grad utviser sterke tendenser til å forstå andre tider (og andre kulturer) ut ifra vår egen begrensede forståelseshorisont og således at mye av forskningsresultatene blir farget av forskerens egen forståelseshorisont, mer enn at forskningsobjektets forståelseshorisont kommer frem. Vi er altså fremdeles langt unna det å kunne gripe det fremmede på det fremmedes egne premisser.

For å nærme oss en sirkelbevegelse mellom den enkle og doble hermeneutikk foreslår Sandmo pragmatisme som strategi. Via vitenskapens utforskning av alle ting vil vi utvide vår egen forståelseshorisont. Sprenge sine egne rammer...

Det mest åpenbare og ‘enkle’ tiltaket man kunne satt i gang for å heve folks kollektive bevissthet ville være, slik jeg klart forstår det, å forsøke å redegjøre for lovmessighetene, altså forsøke å beskrive hvilke ideer vårt samfunn i grunnleggende forstand hviler på, hvilke praktiske strukturer det i sin tur etablerer, skaper og opprettholder og hvilke strategier som vi bruker for å løse problemer – kort sagt forsøke å få i stand en samtale om den vestlige ideologi.

Det er imidlertid en øvelse de aller fleste kvier seg for å utøve. Vi er veldig flinke til å kritisere andre sin ideologi og samfunnssystem, men synes helt blottet for både evne og vilje til å se at også vi lever innenfor visse lovmessigheter – rammer og strukturer – som legger klare hierarkiske føringer, preget av motsetninger, på våre liv. Når det gjelder samtale om overbygning og problemløsningsstrategier er det altså fullstendig taust. Jeg kan lett tenke meg flere årsaker til dette, men mest fruktbart tror jeg det er å forstå det dithen at samfunnet fremdeles er på det stadiet at vi ikke evner å se oss selv utenifra. Jeg tror Sandmo påpeker noe veldig viktig og riktig når han sier at: «Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder»

Når folk ikke er modne nok til å se seg selv utenifra, hva da? Utfordringen blir vel da å sette i gang riktige tiltak som kan føre til en slik oppvåkning. Jeg har drøftet hvorfor mangfold og pragmatisme som strategi har store problemer heftet ved seg. Jeg er kritisk til strategien, og min tvil bunner primært ned i at jeg vanskelig kan se for meg at forskning basert på et sett med lovmessigheter vil kunne sprenge seg selv. Hvis alt vi forsker på springer ut fra en eller flere av disse lovmessighetene; «en utfoldelse av verdensånden, det vil si en menneskelig selverkjennelse som hos filosofen Hegel; som utbredelse av den vestlige sivilisasjonen, eller som materiell vekst, vil ikke det da tilsi at samfunn og individ blir stadig mer formet i henhold til disse og således at det blir stadig vanskeligere å løsrive seg fra dem? Kort sagt, istedenfor å forske oss ut av lovmessighetene forsker vi oss dypere inn i dem. At tross god intensjon så vil samfunnet tvert om bli mer konformt? Mangfold som springer ut fra et sett med lovmessigheter kan like gjerne oppfattes som at mangfoldet skal tilpasses lovmessighetene som om lovmessighetene vil reguleres i henhold til mangfoldet. Tre hundre år med intens forskning har ikke rokket ved lovmessighetene. Hva tilsier egentlig at mer forskning vil gjøre det i fremtiden? I tillegg kan fokuset på mangfold, mange små historier sammenlignes med den rollen mainstream psykologien og dens ektefødte barn ‘motivasjonsindustrien’ har fått i vårt samfunn. Det kan, kort sagt, tenkes at et overveiende fokus på mangfold og individ går på bekostning av dybdetenkning og helhetsforståelse, og at et slikt fokus mest opprettholder og forsterker trender det kanskje ikke er hensiktsmessig å opprettholde.

Videre kan det hevdes at vi i tillegg har utviklet institusjonelle rammer som hemmer stygt for den dybdetenkningen og refleksjonen som trengs for å sammenfatte meningsmangfoldet i et nytt og meningsbærende hele.

I tillegg til utfordringer som angår å heve seg over rammene, har vi også sterke krefter som gjør alt de kan for å bevare rammene, som overhode ikke ser noe behov for at de løses opp – ikke en gang på sikt. Vitenskapsdebatten står mellom de som ønsker et metodologisk mangfold og de som ikke ønsker det; altså isteden stramme inn på metodologien. Felles for dem begge er imidlertid at man fullstendig avstår fra å problematisere lovmessigheter og andre rammer. Slik sett kan vitenskapsdebatten klart oppfattes, og blir det av meg, som en skinndebatt innenfor bestående hegemoni. Og skinndebatter har, som vi vet, liten kraft i seg til å bibringe endringer verdt å snakke om.

Ett tiltak som muligens kunne bære fruktbart av sted er interesse og engasjement for de temaene Sandmo trekker frem som fagets (og humanioras) anliggende i fremtiden. Det er glimrende temaområder. Jeg kan faktisk ikke tenke meg to mer interessante og viktige temaområder å fordype seg i, enn naturvitenskapen og Kina. Men det blir helt feil, i mine øyne, når han vektlegger en tematisk utvidelse. For meg er det en svært dårlig bruk av kilder til kunnskap og innsikt.

Ved å problematisere historiefagets (humanioras) forhold til naturvitenskapen kan man utfordre selve vitenskapens metode og tenkning. Når det gjelder Kina (og andre land og verdensdeler); Jeg kan ikke tenke meg en enklere måte å tilnærme seg det vanskelige som angår å heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, enn ved nettopp i respekt å fordype seg i andre lands filosofihistorie.

Hva slags samfunn ønsker vi oss?

Innledningsvis skrev jeg at historiefagets abstrakt-teoretiske nivå ikke bare angår historiefaget men all vitenskap, ja sågar hele samfunnet. Av den grunn blir det naturlig å avslutte med en kommentar som setter søkelys på hva vi alle kan gjøre for å bidra til hevet bevisstgjøring omkring vår egen selvforståelse og virkelighetsoppfatning.

Å sette søkelys på samfunnets lovmessigheter betyr ganske enkelt å gå i dybden av spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig ønsker oss. Det er et spørsmål som angår oss alle, og som alle burde være engasjert i. I dag synes imidlertid langt de fleste å nøye seg med å tilpasse seg. Ingenting galt i å tilpasse seg, være fleksibel og grei, men når tilpasning skjer på bekostning av kritisk og helhetlig tenkning burde det begynne å ringe noen varsellamper hos noen og enhver. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg tror vi må gå til skolesystemets innhold og struktur. Skolespørsmålet er, slik jeg klart har kommet til å forstå det, vårt fundamentale livsspørsmål, og det store problemet er at folk flest ikke synes å forstå dette åpenbare faktum. Sir Ken Robinson er også opptatt av nytenkning i skole og utdanningssystemet og sier at den største utfordringen i så henseende er at: «Innovation is hard because it means challenging what we take for granted, challenging what we believe to be obvious. It is also, by the way, very hard to know what you take for granted. The reason for this is that you take it for granted.” 

Når jeg da snakker om at vi må gå i dybden sikter jeg altså til skole- og utdanningssystemet som sådan. Med det menes en vilje og evne til å innse og å innrømme hvor fundamentalt viktig skole og utdanning er, i hvor stor grad den former oss til å bli såkalte samfunnsgagnlige mennesker og hvor lite den handler om at mennesket skal få modnes og utvikles på egne premisser.

Vi mennesker er sosiale. Vi har i oss et medfødt ønske om å være nyttige i det samfunnet vi lever i. Problemet med skolens og utdanningens formål om å gjøre oss til samfunnsgagnlige mennesker er, slik jeg klart har kommet til å forstå det, at langt de fleste av oss ikke får mulighet til å være nyttige på våre egne premisser, men må være nyttige på samfunnets premisser. Med så stor tilpasningsevne vi ser overalt kan det synes som om samfunnssystemet har kommet til å bli langt viktigere enn mennesket. Kanskje kan man gå så langt som å si at vi i dag har blitt slaver av systemet? I et slikt lys blir det ille at folk flest synes å tro, blir ledet til å tro, at det er individet som har den høyeste verdi i vårt samfunn, når det tvert imot er omvendt. Det er det ene. Det andre alvorlige problemet er selvfølgelig spørsmålet om hvor sunne og fornuftige vi mennesker blir når vi i overveiende grad fostres opp på premisser som ikke har nevneverdig gjenklang i vår egentlige natur. Mitt svar er; Ikke så veldig, det er sågar nettopp her vi ser roten til en stor del av problemene mennesker sliter med i dag; Krig, terror, finanskriser, psykologiske og mentale problemer, rusproblemer osv. osv. For Carl Gustav Jung var utviklingen av sunn mental helse og fornuft et spørsmål om persepsjon. I et skole- og utdanningssystem som trer kunnskap og tenkning nedover hodene på oss, blir vår evne til persepsjon svak. Carl Gustav Jung mente for øvrig at svak persepsjon også er en viktig årsak til ondskap.

Opplæringen i den vitenskapelige metode starter tidlig. Skolens innhold og struktur er også formet på en slik måte at vi i stor grad blir tilpasset lovmessighetene (det moderne prosjekt) mer enn at vi lærer å stille spørsmål ved det. Det kan forklare hvorfor lovmessighetene i vårt samfunn så sjelden (om noen gang?) blir dratt frem som tema å snakke om. Med en ytterligere innstramming på skolens innhold og struktur som vi ser i disse dager, blir jeg mildt sagt lite optimistisk på dybde- og helhetstenkningens vegne, vårt samfunns refleksjonsevne i det hele tatt. New public management og alt det innebærer tilsier en tingliggjøring av læring og kunnskap og denne tingliggjøringen starter tidlig; allerede i barnehagen. Menneskets sjel blir mindre og mindre viktig. Fortsetter det slik blir humanioras, allerede høyst tilpasningsvennlige, rolle i fremtiden mest sannsynlig redusert til å spørsmålene om hvordan gjøre mobilen mer brukervennlig, hvordan høyne aksepten for anvendelse av roboter i sosial øyemed og hvordan definere hvem som bør få pille for lav moral. 

Fordi din Tankes øye

ennå er lukket

er ditt sansenivå begrenset

Din Tanke

har ennå ikke brutt

sin egen fosterhinne

Du er fremdeles din ufødte mentale primat,

et ubrukt romskip

lenket til en fysisk base

Etterord den 24. februar 2020
Det var med stor sorg jeg i går mottok budskapet om Erling Sandmo's alt for tidlige bortgang.
Han hadde det tredje øyet.