NY TEKNOLOGI

 Publisert 2018

 

Hva er det egentlig kommende generasjoner skal drive med?

Ny teknologi krever omstilling av oss alle. Når det gjelder ny teknologi i forhold til praktisk arbeid, slik som nye maskiner for mer effektiv produksjon av varer, så er det noe vi er godt vant med. Maskiner har, i hele vår industrielle tidsalder utviklet seg, og med det effektivisert produksjonen. Nye maskiner har i lang tid utfordret jobbene til vanlige mennesker i praktiske yrker, og med jevne mellomrom medført betydelige nedbanninger.

Det oppsiktsvekkende med dagens nye teknologi er imidlertid at maskinene vil være selvdrevne. Det vil si at de vil komme med en innebygd intelligens. Maskiner som vil bli brukt til husbygging, transport, produksjon av varer og lignende vil bli en form for roboter som ikke trenger mennesker i det hele tatt. Internasjonalt, og særlig i Japan og Kina som leder an, ser vi at roboter nå bygger hus, produserer varer på fabrikker og at bilene er sjåførløse. Det som skjer i den fasen vi nå er inne i, er med andre ord at mange yrker rett og slett ikke vil være aktuelt for mennesker å drive med. Mye kan tyde på at neste generasjon ungdommer ikke bør utdanne seg til sjåfører, murere, snekkere, fabrikkarbeidere o.l.

Adskillig mer oppsiktsvekkende er imidlertid dette at ny teknologi også er i ferd med å overta tradisjonelle serviceyrker og omsorgsyrker. I Japan har de robotdrevne hoteller, roboter som holder de eldre med selskap på gamlehjemmet og skoler som erstatter lærerne med roboter. Å ta utdanning via nettkurs blir bare mer og mer vanlig. Dette innebærer en tankegang som tilsier at menneskelige relasjoner, inkludert omsorg, i stor grad gjerne kan erstattes av maskiner. Mye tyder med andre ord på at neste generasjon heller ikke bør utdanne seg innen for eksempel hotellfag, sykepleie og undervisning.

I tillegg hører vi også at intelligente maskiner vil ta over for tradisjonelle høystatusyrker. En intelligent robot vil mye raskere og mer presist kunne stille en medisinsk sykdomsdiagnose og utarbeide et logisk forsvar/saksøking for en som trenger advokathjelp. Mye tyder med andre ord på at også leger og advokater vil kunne erstattes av kunstig intelligens. Dermed synes det ikke nevneverdig fornuftig å anbefale ungdommen en slik karrierevei heller.

Og endelig: Selv ikke intellektuelle yrker er sikre i forhold til ny teknologi. Allerede skrives avisartikler av maskiner med velutviklet kunstig intelligens. Det kan tilsi at vi i nær fremtid ikke engang trenger forskere, forfattere og journalister.

Vi hører så mye om endring og omstilling i alle mulige sammenhenger i dag. Kunstig intelligens blir radig mer intelligent, ikke minst takket være all infoen vi alle legger igjen hver gang vi logger oss på. Ekspertene forteller oss at i dag bruker maskinene to år på å fordoble kunnskapsbasen. I år 2020 vil maskinene bruke 72 timer. Det snakkes med andre ord om en eksponentiell utvikling..

Kanskje det er på tide at vi begynner å spørre: Hva er det vi omstiller oss til? Hva skal neste generasjon egentlig drive med?

ME TOOO

Publisert 2018

Tenke seg til at jeg også (me too) skulle føle behov for å ytre meg angående sex-trakassering.

Egentlig har jeg hatt en veldig så rolig nyhets-høst. Slik sett deilig med at hovedoppslaget måned etter måned har kretset omkring kun en sak. En sak særlig bemerkelsesverdig på grunn av sin manglende presentasjon av grunnleggende fakta i all den tid en annen viktig nyhetssak i året som gikk var falske nyheter og nettopp betydningen av fakta. Jeg har enda til gode å høre om en konkret trakasseringsak. Isteden har jeg på statskanalen NRK P2 hørt hundrevis av innslag i nyhets- og debattprogram som slår fast at anonyme varslere melder fra om at en ikke navngitt mann har trakassert dem uten at trakasseringens natur blir gitt til kjenne. Jeg har også hørt mye om lister som er underskrevet, men det har aldri blitt klart for meg om disse underskriverne selv har blitt trakassert eller om de skriver under i sympati for saken på generelt grunnlag: «Trakassering er ugreit», liksom. Uansett, me too kampanjen har surret og gått i en aldri så liten evighet. 

Kampanjen synes med andre ord, objektivt sett, for det meste å handle om å få innprenta i folksjela at vi lever i et samfunn der mange menn er slibrige og ekle. Godt mentalt forberedt på moralprekenen som skulle komme hadde folket allerede blitt, takket være tv-serien Skam i forkant. 

Således kan kampanjen mest av alt være en trist påminnelse om at vi lever i en forfallskultur. Og det er jo ikke noe nytt og oppsiktsvekkende i all den tid for eksempel Donald Trump er verdens mektigste mann og facebook fungerer som vår fremste nyhetskanal. I den store sammenhengen blir me too kampanjen bare ett av mange uttrykk for et samfunn i forfall. Mer spesifikt et forfall trigget av en pornokultur som har fått utvikle seg i seksualfrigjøringens tegn godt hjulpet av Paradise Hotel serier og pornofilmer på nett. I mine øyne handler dermed kampanjen ikke så mye om en reell maktkamp mellom kjønn.

Men for mange er det nettopp en reell maktkamp mellom kjønn det handler om. Mange forstår me too kampanjen som en seier for feministene og kvinnesaken. Kvinner har endelig blitt modige nok til å stå frem. Kvinner lar seg ikke lenger pille på nesa! Klassekampen (og andre) ser det åpenbart hensiktsmessig å forstå me too kampanjen i dette lyset – noe som sikkert vil bli grundig utdypet i jubileumsåret. I år er det 50 år siden 1968.

I romjulen ble dette synet slått stort opp i avisen representert av et ellers flott kvinne-ikon; Vibeke Løkkeberg. I går fulgte familieterapeuten Åshild Thune opp: «Det har skjedd en mentalitetsendring hos kvinnene. Vi er blitt selvstendige og selvrådige. I motsetning til den gang vi tenkte at «sånn er mannfolka bare», vil vi bestemme selv hva som er ubehagelig tafsing, klåing, klapsing, slibrige kommentarer og fysisk maktmisbruk.»

Indirekte sier en slik årsaksforklaring at vi egentlig alltid har levd i en tafse, klapse, klåing kultur krydret med slibrige kommentarer. Hvis det er sant må jeg ha levd på en helt annen planet de første førtifem årene av mitt liv. Det har jeg vanskelig for å akseptere. Men noe har endret seg. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg for fire år siden mottok en sterkt seksuelt ladet email fra en gammel venn i USA som jeg ikke hadde hatt kontakt med på over tyve år. Min entusiastiske: «How nice to reconnect» ble av ham oppfattet som invitt til brevveksling av seksuell art. Jeg blunket tre ganger og svarte: What the fuck is wrong with you?!! Han svarte at han hadde fått diagnosen «seksuell avhengighet», en avhengighet som hadde utviklet seg på grunn av for stor tilgang på porno. Forøvrig beklaget han så mye. I dag har vi vennlig kontakt. Mest av alt syntes jeg synd på ham. Hele episoden var besynderlig og for meg, sett i ettertid, et klart forvarsel på det som snart skulle komme til Norge. Vi har jo, som kjent, alltid ligget noen år etter USA.

Å oppfatte me too bruduljen som feministisk frigjøring er, med andre ord, i mine øyne fullstendig på viddene og svært uheldig. På individnivå finnes det nok, nå som da, en og annen sjåvinist med oppblåst ego krydra med kvinneforakt som gjør seg fortjent til lovpålagt oppdragelse i at kvinner også har verd og fortjener respekt. Men en kulturell norm tror jeg bestemt aldri det har vært, ei heller tror jeg det er slik i dag.

Svært uheldig fordi stygg mediepåvirkning (porno) får gå fri mens den stakkars mannen får gjennomgå ved å bli stempla som en umoralsk, slibrig drittsekk. Det er som om samfunnet uhemmet kan utvikle seg nøyaktig i den retning markedsliberalismen tar oss innenfor en eksponentiell teknologisk utvikling. Blir ting vanskelige så er det fordi menneskene er født som stupide, umoralske tullinger. Det hele faller glatt inn i en ellers dominerende trend i tiden: Det individuelle ansvaret vi alle blir pålagt i enhver sammenheng. Det er menneskene det er noe galt med, overhode ikke det samfunnet vi lever i og de påvirkningene vi blir utsatt for. Forøvrig synes jeg at hvis menn skal bli kollektivt stempla som umoralske drittsekker, så bør kvinner også få sitt pass påskrevet: Kollektivt fremstår kvinnen som en sutrete blondine fullstendig uten evne til å sette tydelige grenser for seg selv.

Jeg synes ikke det er det minste rart at media påvirker og at noen og enhver i dag kan få et merkelig forhold til intimitet som kan slå ut i særdeles klossete og irriterende tilnærminger og tafatt grensesetting. Og det er jo svært trist. Løsningen på sikt vil antagelig bli at folk blir oppmuntret til å utøve sin seksuelle aktivitet med roboter og virtuelle øvelser på nett... For lite tyder på at noen på alvor vil ta et oppgjør med pornokulturen på nettet. Vi lever ikke i et diktatur. Vi har da ytringsfrihet, må vite.

PS: Vi lever rett nok i et samfunn der feminine verdier er en sår mangelvare, men det er en helt annen sak. Se artikkelen: "Feminisme"

FEMINISME

 Publisert 2013

Feminismen har alltid vært mer enn en kamp mot menn. Feminismen har også vært en kamp mellom kvinner som har ulikt syn på hva kvinnens rolle i samfunnet er og bør være. Denne kampen mellom kvinner tiltar i dag, ikke bare mellom et utall ulike feministiske grupperinger, men også mellom generasjoner. Den siste antar en regelrett antagonistisk form, skal vi tro Susan Faludi på det hun for noen år siden skrev i avisa Klassekampen.

Vi leser at kvinnebevegelsen er «dømt til å sloss på to fronter», at «det raser en bitter kamp mellom unge og gamle feminister» at «den bitre mistilliten er til å ta og føle på» at «unge kvinner er narsissister», at «de er forbanna på oss». Vi leser om «middelaldrende og gretne damer», «Mean spirits», «krig mellom mor og datter», «kamp til døden mellom dem», «modermordet», bikkjeslagsmål, knuse mor, skraphaug, fittevogn og disposisjonelle minefelt.  

Vi har vært vitne til en minst hundre år lang – og nå tiltagende antagonistisk – debatt om samme tema. Nå er tiden inne for at vi spør oss selv om hvordan vi har havnet her vi er i dag. Situasjonen i dag burde rett og slett få hver og en av oss til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er.

Det burde nå etter hvert bli naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i? Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om hva det vil si å være kvinne med tiltagende krigsretorikk.

Kjønn i arketypisk forstand

Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle i besittelse av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den situasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn i kollektiv forstand. Alt som har med feminine kapasiteter å gjøre; fleksibilitet, følelser, empati og tro, blir i stadig større grad skjøvet inn i den helt private sfæren.

Utviklingen av det maskuline samfunn

Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ. 

Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakker de fremdeles om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen mellom jern og gull viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike, men likeverdige, størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.

Den maskuline mentaliteten har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Eller det vil si, man kan diskutere, og det gjør man da også – til de grader! – men diskusjonene vil ikke kunne medføre fundamentale endringer. Mest av alt fungerer de som underholdende tidtrøyte for passive sinn. I grunnleggende forstand opprettholder vi egentlig bare samfunnet slik det har vært lenge.

Etter 1970 har vi åpnet for at kvinner, homofile og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige og maskuline verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner, homofile og mennesker fra andre kulturer utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.

Anima må inkluderes i overbygningen

Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, det vi i dag forstår med rasjonalitet og fornuft og teknologisk utvikling, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir altså enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.

Hvordan inkludere Anima i overbygningen?

Slik jeg forstår det har den tradisjonelle og bestående feministiske kampen vært et villspor i det den har sviktet fundamentalt i å utvikle respekt for kvinnelige egenskaper, i å utvikle Anima som en motvekt til Animus. En viktig årsak til dette, er at debatten i hovedsak har blitt ført på maskuline premisser. Det grunnleggende spørsmålet har handlet om makt. Å behandle kjønn som et maktspørsmål, er fundamentalt uforenlig med det man burde ønske å oppnå, nemlig at alle individer skal bli motivert til å utvikle både sine mannlige og kvinnelige egenskaper og å erkjenne at begge deler er like mye verdt. Men etter flere hundre år oppholder vi oss fremdeles i tanken om at for eksempel den maskuline rasjonalitet er omtrent fire ganger så mye verdt som den feminine omsorg. At profittskapere stadig får mer lønn, respekt og status enn å praktisere omsorg, er et klart og entydig bevis på dette. Det er ingen tvil om hva som stadig blir ansett som mest verdifullt og viktigst.

Det ser med andre ord ikke lyst ut. Mange store tenkere har, og fortsetter med å vie sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre, at for eksempel profitt i seg selv er lite verdt. Men glatt overhører/har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi støtte opp om vestlig koloniseringen (kalt demokratisering) av andre verdensdeler også. Invasjoner som høyst sannsynlig vil ende med at hele verdenssamfunnet må underkaste seg vår forgjengelige teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?

Forstå meg rett;

Det egentlige kjønns-skillet

går ikke mellom mann og kvinne

men mellom kald og varm,

mellom blind og seende.

RESERVASJONSRETT OG MENNESKEVERD

Publisert 2014

Mitt engasjement i abortspørsmålet, (og det relaterte emnet eutanasi (aktiv dødshjelp)), handler ikke om for eller i mot abort som sådan. Mitt engasjement handler om noe mer overordnet, kalt menneskeverd. Jeg kan absolutt forestille meg at det i enkelte tilfeller er moralsk riktig å hjelpe en kvinne med abort (eller et lidende menneske med å avslutte livet). Problemet i dag er at abort har blitt alt for vanlig og synes bare å bli det mer og mer.

Abort er altså et tema som angår menneskeverd. Og for oss som ser det på den måten er det en særdeles underlig ting, denne heftige motstanden vi ser mot leger som ønsker å reservere seg. At det i tillegg er hoved-parolen i 8. mars-paraden, er bare trist.

Hva er det kvinner anno 2014 er så redd for? At de må ty til strikkepinner igjen? Da må jeg først og fremst få minne om at retten til selvbestemt abort har overhode ikke vært tema. Hvis det mot formodning skulle bli et tema, ja da kan vi gå i tog – hver dag. Jeg sier; mot formodning fordi det må da helt ekstreme samfunnsendringer til for at det skal bli aktuelt. Hvilke ekstreme tilstander er det kvinner anno 2014 så levende kan forestille seg slik at de åpenbart frykter strikkepinne alternativet igjen? Det forblir høyst uklart.

Og hvordan klarer kvinner anno 2014 å frykte patriarkalsk moralisme? Jeg begriper ikke en slik frykt. Er det virkelig noen som er redd for at kvinner anno 2014 skal komme i en posisjon hvor vi i taushet må underlegge oss menns krav? Seriøst? Eller kanskje det er riktigere å si at man i dag frykter moralisme overhode? Har moralisme blitt tabu? Den pensjonerte Overlegen Reidar Harket sa det tankevekkende i sin artikkel, En debatt på avveie; (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread299008/#post_299008 ) «Folk fra Øst Europa som har levd i årevis under kommunistisk diktatur, forstår ikke hvordan man kan gamble med noe så skjørt som samvittighetsfriheten. Den anses av mange som den fineste indikator på hvor totalitært et styresett er.»

Hva engasjementet til kvinner anno 2014 faktisk bunner i forblir, som sagt, høyst uklart. Det eneste svaret jeg klarer å komme opp med er at det hele er en gedigen mediejippo, og kvinner (som menn) for øvrig hiver seg på hamsterhjulet. Hvorfor det er en gedigen mediejippo som mennesker lar seg rive med av, kan kanskje ha noe med den humanistisk-materialistisk-positivistiske konsensus som preger vårt samfunn.

Typisk for den positivistiske tenkningen er at man forholder seg til detaljer. (vi lærer å tenke på en slik måte allerede fra første skoledag og med new public management strammes dette inn) Man evner i liten grad å se helheter. Man bør imidlertid ha en rekke tanker i hodet samtidig når man vurderer abortspørsmålet. Først og fremst det faktum at det er ca. 15.000 kvinner i velstandslandet Norge som velger abort hvert år. Det er i gjennomsnitt drøye førti aborter hver dag hele året. Eller sagt på en annen måte; I den tid nåværende abortlov har fungert, er antall avlivede fostre av en størrelsesorden tilsvarende hele Oslo bys befolkning. Videre så er det slik at fostervannsprøver blir mer og mer vanlig med den følge at foreldre som faktisk mener at barn med for eksempel Down syndrom har et menneskeverd blir uglesett og får beskjed om etter fødsel at; «hvis du synes livet er så fryktelig vanskelig, så burde du tatt abort, det er ditt ansvar.» Eller at debatten også går om å flytte grensen for tillat abort fra uke 12 til uke 22. Siste nye nå er reduksjonsabort, dvs. å ta bort ett eller flere av fostrene hvis du venter tvillinger eller mer. Dette er det samme som normal abort i Danmark og vil nå også bli det i Norge. Eutanasi på sin side blir mer og mer akseptert i andre vestlige land og også her flyttes grensene stadig i forhold til i hvilke tilfeller eutanasi skal være tillat.

Jeg oppfatter at den dominerende holdningen til alt dette (samt spørsmål som angår «navere», Romanere og andre som på et eller annet vis viser svak mestring i forhold til samfunnets krav) varskuer om en trend som klart tilsier svekket status for menneskeverdet i dag. Det bekymrer meg. I lys av dette har jeg forsøkt å finne overordnede forklaringer på hvorfor det har blitt slik.

Noe av det som bekymrer meg mest har med vår ideologi å gjøre, nærmere bestemt hvordan humanister og positivistiske vitenskapsteoretikere stadig synes å vinne terreng. Til sammen betyr dette et stadig mer sekulært samfunn. Vi finner holdningene like mye på høyre som på venstresiden i politikken. Human-positivister anser seg selv som objektive men er, etter min forstand, like mye fanatikere som andre kan være det. Troen på objektivitet sporer ikke noe mindre til fanatisme enn det troen på en gud, for eksempel kan gjøre. I begge tilfeller kan vi av og til snakke om ideologiske ekstremister. (for utdypning se innledende artikkel)

Richard Dawkins er både humanetiker og tilhenger av den positivistiske vitenskap, og han blir stadig mer populær i Norge. Humanetisk forbund refererer hyppig til ham på sine hjemmesider, Norges største aviser kjører egne og uangripelige positivistisk-vitenskapelige spalter og høsten 2011 ble Richard Dawkins sågar tildelt et æresdoktorat ved Universitetet i Oslo.

Richard Dawkins er meningsfelle med Peter Singer. Selv om Dawkins ikke har markert seg like tydelig i bioetikken som Singer, gir han varm støtte til Singers syn. I et intervju med Singer, som Dawkins gjorde i 2008, åpner han slik: “Peter, I think you must be one of the most moral people in the world…” ‘Richard Dawkins’ Uncut Interviews with Peter Singer & Big Thinkers‘. Open Culture 29.07.2011

Felles for mennesker som Singer og Dawkins og alle deres meningsfeller (det er mange av dem internasjonalt), er at de i bunn og grunn oppfatter mennesket som en maskin. Et slikt menneskesyn/virkelighetsoppfatning får selvfølgelig stor betydning for hvilke politiske standpunkter man tar, og da særlig stor betydning i spørsmål som bl.a. abort og eutanasi. Fører man frem sitt livssyn helt konsekvent, ender man opp med å kunne si, som Singer, at: ”Et selvbevisst vesen er klar over seg selv som en distinkt entitet, med en fortid og en fremtid. […] For eksempel kan en professor i filosofi håpe på å skrive en bok som demonstrerer etikkens objektive natur; en student kan se frem til eksamen; et barn kan ønske seg en flytur. Å berøve noen av disse menneskene livet uten deres aksept, er å bryte deres ønsker for fremtiden. Dreper man en snegle eller et dagsgammelt barn, så bryter man ingen slike ønsker, ettersom sneglen og den nyfødte ikke er i stand til å ha slike ønsker.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. (s. 90))

Det er på denne bakgrunn helt konsekvent, når Singer videre foreslår at foreldre innen en viss frist etter fødselen skal kunne avgjøre om den nyfødte skal få leve videre eller ikke: ”I dag kan foreldre velge å beholde eller kassere sitt misdannede [disabled] avkom kun hvis misdannelsen blir oppdaget under svangerskapet. Det er ingen logisk grunn til å begrense foreldrenes valg til disse spesielle misdannelsene. Hvis misdannede nyfødte ikke ble oppfattet å ha en rett til å leve før, la oss si en uke eller en måned etter fødselen, ville det tillate foreldrene, i konsultasjon med deres leger, å velge på basis av en langt større kunnskap om den nyfødtes tilstand enn det som er mulig før fødselen.”

Som eksempler på alvorlige funksjonshemminger som ville kunne kvalifisere til slike eugeniske tiltak, har Singer nevnt Downs syndrom, ryggmargsbrokk og blødersykdom. Om barn med blødersykdom sier han f.eks. følgende: “Anta at en kvinne, som planlegger å ha to barn, har ett normalt barn og deretter føder et hemofili-barn. Byrden av omsorg for det barnet kan gjøre det umulig for henne å takle et tredje barn. Men hvis det misdannede barnet skulle dø, ville hun ha et nytt. […] Når døden til et misdannet spedbarn vil føre til fødselen av et annet spedbarn, med bedre utsikter til et lykkelig liv, vil den totale mengden av lykke være større hvis det misdannede spedbarnet blir drept. Tapet av et lykkelig liv for det første barnet oppveies av gevinst av et lykkeligere liv for det andre. Derfor, hvis det å drepe hemofili-spedbarn ikke har noen ugunstig virkning på andre, ville det totalt sett være riktig å drepe det.” (Singer, P. 1999: Practical Ethics. 2. Ed. Cambridge University Press. UK. s. 186)

Nå er det jo selvfølgelig ikke slik at alle som er i mot reservasjonsrett mener det som Singer mener. Men jeg lurer også samtidig på om de virkelig tar inn over seg konsekvensene av de politiske standpunktene man velger seg. Ser de sin sine politiske standpunkter i lys av noe menneskesyn i det hele tatt? Hva vet for eksempel unge mennesker om forholdet mellom virkelighetsforståelser/menneskesyn og politikk når de konfirmerer seg i Rådhuset i Human Etisk Forbunds regi? Hadde de vært klar over hvilke meningsfeller forbundet allierer seg med, tenkt nøye over konsekvensene av et rent sekulært menneskesyn, så ville de kanskje valgt annerledes? Det synes, med andre ord, for meg som om mange – og da ikke bare unge mennesker – kanskje alt for lettvint binder seg til offentlige organisasjoner, og tenker ikke samtidig over at det er en tilknytning til organisasjoner som har stor makt i det offentlige. Stor makt og innflytelse på praktisk politikk i tråd med et menneskesyn man overhode egentlig ikke ønsker å assosiere seg med. Dette vil jeg mene er et stort problem i vesten i dag. Alt for mange synes å være dysset i søvn av materialistisk velvære og meninger i twitterformat-dybde. Og det er på dette grunnlaget man velger seg organisasjoner å tilhøre. Et sløvt og bedagelig folkeferd gir rom for at trender vi slettes ikke ønsker oss, likevel får utvikle seg. Dette synes å være tilstanden i såkalte industriland (i-land) og kan oppfattes som et paradoks i all den tid disse også ynder å fremstå som de «mest utdannede».

Jeg er ikke alene om min bekymring for den stadig mer vidtfavnende aksepten for et av-åndet og stadig mer sekulært samfunn. Trond Skafnesmo, blant flere, uttrykker sin bekymring her: http://www.kulturverk.com/2013/10/11/humanismen-glir-over-i-det-transhumane/ Han skriver om Transhumanisme, det vil si – det som skjer når humanismen går over i en ny og mer ekstrem variant av seg selv.

Artikkelen er sterk kost men den er likevel, slik jeg ser det, i vårt stadig mer sekulære samfunn et veldig viktig tankekors, noe vi snarest bør begynne å diskutere i dybde med største alvor og saklighet – akkurat slik religiøs fundamentalisme må diskuteres. Artikler og kommentarer fra personer som er i mot reservasjonsretten, uttaler seg til tider særdeles krast. De tar ikke fem flate øre for å stemple sine meningsmotstandere for fakta-nektere og kristenfanatikere. Det danner seg et betenkelig bilde når det stadig voksende Human Etiske Forbund driver med svært lite annet enn nettopp å bekjempe religion og enhver åndelig befatning. Siste utgitte bok fra deres forlag heter «Kjetterbibelen» og er en samling treffsikre påstander, og som de sier selv: «ugudelige spissformuleringer», for dem som ikke liker det åndelige, men ikke riktig vet hvordan formulere et argument selv.

For oss som er ydmyke nok til å si at vi ikke vet, og at vi bør ta med oss denne uvitenheten inn i hverdag, vitenskap og politikk, er det ganske stusselig å bli stemplet som Kristenfanatiker ved et hvert forsøk på å drøfte moral. I en tid der frykten for fundamentalisme er stor, blir det lett å oppfatte dette som en godt timet manipulerende propaganda for en stadig videreutvikling mot et strengt sekulært samfunn.   

For meg er det ikke vanskelig å se en klar sammenheng mellom et sekulært samfunn og nedvurdering av menneskeverdet. Det sekulære samfunn er kjennetegnet nettopp ved det vi kan se, høre, ta på og lukte. Det abstrakte – det sjelelige og det åndelige - forsvinner. Men det er god kontakt med det abstrakte – det sjelelige – vi må ha, for å evne og erkjenne menneskeverdet. Nedskrevede menneskerettigheter på et papir har ingen verdi i seg selv hvis vi mister grepet om menneskeverd, noe vi i økende grad synes å gjøre i dag.

Og ps for de som ikke allerede har forstått det; Jeg skjemmes over at mine medsøstre i dag setter egen kropp foran universalt menneskeverd. Det er veldig trist hva kvinnen og feminine kvaliteter har blitt redusert til, tenker jeg. For utdypning, se artikkelen "FEMINISME"

En liten epistel om TOLERANSE

Toleranse betyr evne til å tåle.

De aller fleste strekker seg i forhold til det å tåle. Hele det voksne liv synes for de fleste av oss å bestå av en stadig utfordring om å tåle – våre foreldre, ektefeller, svigers, søsken, barn, venner, sjef på jobben, kolleger. Vi lever stadig i en utfordring om å opprettholde balanse i våre relasjoner. Og det synes ikke å bli enklere. De populære samlivsspaltene handler kun om disse tingene og skilsmissestatistikken er bare ett av mange klare faktiske uttrykk på de utfordringene vi har med å tåle i vårt daglige, nære liv.

Vi har altså store problemer med å tåle i våre nære liv. Av den grunn er det nærliggende å hevde at det heller ikke står så fryktelig mye bedre til med vår toleranse i forhold til det som ikke angår oss direkte. Faktisk er det en grunn til å anta at det står virkelig dårlig til og at vi dermed, som nasjon, er aktive deltakere i konfliktene verden over med alle våre fordommer som jo er det motsatte av det å tåle.

Mennesket satt i system.

Vår vestlige sivilisasjon begynte med behovet for å overvinne naturen ved å undertrykke og å kontrollere de enorme fysiske kreftene som truet mennesket. Inntil ganske nylig var oppfatningen den at Vesten hadde overvunnet disse kreftene. (De siste få årene forteller klimaet en annen historie til en del av oss) Men med seieren over naturkreftene, gikk også noe tapt – ydmykheten. Troen på menneskets uovervinnelige stilling har inntatt vår mentalitet. Vi er mestrene og naturens herrer. Men denne selvgodheten er egentlig mer destruktiv enn selv de verste naturkrefter.

Overvinnelsen av naturen innebærer også overvinnelse av menneske. Vi innbiller oss at våre liv, lengsler og behov kan plasseres inn i en formel. Men en formel er kun en formel, den kan aldri fange opp nyansene og de skjøre sannhetene som angår det å være menneske. Resultatet blir til syvende og sist at vi undertrykker hva det faktisk vil si å være menneske. Istedenfor å handle og å tenke som mennesker, handler og tenker vi som slaver av de systematiske formlene. Disse formlene styrer vår toleranse – og resulterer i fordommer.

Hva styrer vår toleranse?

Religion kan styre vår toleranse. Likeså politikk, materialismen, lov systemet, skolen, vitenskapen, økonomiske modeller, media, etablerte normer og tradisjoner og en hel rekke med ulike organisasjoner vi kan velge å gi vårt øre og vår lojalitet til. Vår tåleevne kan også styres av noe inni oss, ofte kalt intuisjon, men denne synes vi å ha mistet i vårt samfunn. Hva vi tåler, synes med andre ord å bli mer styrt av prinsipper, båstenkning og hva andre sier, enn av vår egen indre stemme.

Rigid prinsipptenkning og manglende selvstendig tenkning gir fastlåste konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som styrer vår toleranse, vil vi fortsette med å ha konfliktfulle relasjoner, både på hjemme- og bortebane. Vi vil fortsette med å måtte leve i et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter. Uten en forståelse av de eksterne kreftene som i dag styrer vår toleranse forblir vi, enten vi ønsker det eller ikke, enten vi er klar over det eller ei, delaktige opprettholdere av konflikter – både hjemme og ute.

 

DET ER BARE MENNESKER

Publisert 2015

Herlighet, det er bare mennesker! Mennesker av kjøtt og blod. Mennesker med hode og hjerte. Mennesker som verken er dårligere eller bedre enn deg og meg.

Sylvi Listhaug utmerker seg som Norges mest profilerte politiker i disse dager. Hun er svært skeptisk til innvandring, og for dette synet får hun mye støtte. Hun blir også møtt med mye forakt.

De innvandrerkritiske forfekter at vi må være forsiktige – med ett og annet ikke-vitenskapelig hint her og der om at miksing av raser er ugreit, og at muslimer har som mål for øye å innta verdensdominans. Vi hører også mye snakk om at "de tar fra oss arbeidsplassene". De innvandrervennlige på sin side, forfekter at vi må åpne for alle og i sin iver havner de innimellom i det såkalte liberale dilemma: dette at vi må inkludere alle, bare ikke de som uttrykker skepsis til innvandring.

Det er mye krutt og eksplosivt materiale her. Folk blir frustrerte og ingenting trigger debatt så mye som frustrasjon. Men frustrasjon er neppe noe godt utgangspunkt for fruktbar dialog. Med ett par dype magepust vil man, tror jeg, kunne få øye på at det fokus på innvandring er altfor snevert. 

Jeg er ikke i tvil om at både innvandrerskeptikerne og de innvandrervennlige besitter et engasjement som springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre samfunnet til et bedre sted for oss alle. Graden av engasjementet er det absolutt ingenting å si på, og viser oss en ting vi alle burde være veldig glade for: At folk faktisk bryr seg! Jeg er imidlertid heller ikke et sekund i tvil om at begge sider, tross gode intensjoner, griper det hele helt feil an.

Et stort problem med debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at de tar for seg ett isolert problem. Hvis man er engasjert i hva slags samfunn vi vil ha, og Listhaugs tilhengere og kritikere er utvilsomt engasjert i det spørsmålet, så er det en svært snodig ting at det hele koker ned til innvandring. Som om alt hviler på dette ene spørsmålet. Det er som om innvandrerskeptikerne mener at bare vi hindrer innvandring så vil alt bli bra. Og motsatt, de som forakter innvandrerskeptikerne synes å mene at bare disse ble voksne og fornuftige mennesker, så ville den største trusselen vi mennesker står overfor i dag forsvinne og alt vil bli bra.

Med andre ord så har innvandringsdebatten fått en unormalt stor og lite fruktbar proporsjon. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, handler om adskillig mer enn hvor vidt mennesker fra utlandet bosetter seg her i Norge. Arbeidsplassene, slik vi kjenner dem i dag, vil snart forsvinne i fleng og det vil ha svært lite å gjøre med innvandrere.

Vi lever i en tid som undergår store endringer. Endringer som ville funnet sted uten at en eneste innvandrer hadde satt foten på norsk jord. Endringer som har medført at vi erfarer et kaotisk meningsmangfold. Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker overalt. Og mangfoldet handler altså slettes ikke bare om innvandring. Det handler minst like mye om at vi nordmenn reiser mye mer enn før, det handler om fri flyt av varer og tjenester og det handler ikke minst om internett. I lys av den revolusjonerende utviklingen med internett, synes sågar innvandrerdebatten for bare et lite sandkorn på en stor strand å regne. Internet synes for meg å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved våre livsvilkår og mentalitet, vår kultur og våre verdier, enn det innvandring av mennesker er i nærheten av å noensinne ville klare.

Selv om vi skulle sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et samfunn i oppløsning. Man kan med andre ord gå så langt som å si at innvandringsdebatten er fullstendig uinteressant. Ja, man kan si at debatten representerer et fokus som leder oss bort fra de virkelig viktige spørsmålene – og denne avledningen bidrar altså begge sider i debatten til, sammen med alle journalistene – som fråtser i temaet.

Det er selvfølgelig lettere å skylde på fremmede mennesker og/eller mot-debattanter for all frustrasjonen, smerten og frykten man føler inne i seg, enn det er å skylde på for eksempel oss selv eller våre egne verdier som i stor grad dreier rundt en stor tro på teknologi, materialisme og økonomisk vekst. Å gjøre innvandrerentusiaster eller innvandrerskeptikere til syndebukker er kanskje en naturlig reaksjon, men den er svært kontekst- og kunnskapsløs, og derfor en reaksjon man snarest bør heve seg over. Stadig materialistisk vekst og teknologi derimot må uten tvil ta det meste av ansvaret for den smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig er vi aksepterer og deltar i.

Ett første skritt kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i betydningen at traktoren skal fjernes – internett for den sakens skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å fremme utvikling. Å evne å ta i mot andre kulturer og ideer med åpent hjerte og hode, altså uten tanke på verken integrering eller assimilering - men som et gjensidig møte, vil så visst kunne hjelpe oss til å utvikle mellommenneskelige verdier som toleranse, nestekjærlighet, rettferdighet og likeverd. Store ord som vi har PRATET om lenge, men som åpenbart ikke har satt nevneverdige spor skal vi tro det politiske fokuset.

Vi har imidlertid ingen tradisjon for å vektlegge menneskelige relasjoner. Troen på teknologi og materialisme har derimot leenge hatt stor legitimitet og første-prioritet. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt, det er teknologisk og økonomisk vekst som virkelig har blitt verdsatt. Verdien av omsorg og mellommenneskelige relasjoner har hele tiden blitt ansett, og behandlet, som noe sekundært. Og de som vil komme hit, må bli som oss.  

Nå er det på tide å endre fokus. Nå er det på tide å legge til rette for utvikling av gode og nære relasjoner. Det er kanskje vanskelig å få øye på, fordi utviklingen går gradvis og den er tverrpolitisk, men myndighetene prioriterer materialisme, vekst og teknologi i kanskje enda større grad enn før. Ser man på hvordan det legges til rette for videre utvikling av blant annet skole, helse og politi så er det åpenbart at alt gjøres klart for teknologisk automatisering. Det er som om våre politikere fullstendig har mistet all forståelse for at samfunnet vi lever i – hvordan vi legger til rette muligheter for interaksjon, nærhet og samhandling - har stor betydning for menneskets trivsel og modning, og stor betydning for utvikling av de relasjonelle mellommenneskelige verdiene som det har vært snakk om så lenge, men som vi åpenbart enda ikke besitter.

Å satse på mennesket er å utvise tro på mennesket. Og det å tro på mennesket, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Det er på tide å la teknologi og materialisme innta andreplassen for en gangs skyld!

SIN EGEN LYKKES SMED I MANGFOLDETS (IDENTITETSPOLITIKKENS) TIDSALDER

Publisert 2013 

For meg, som hadde stor glede av å studere skriftens utbredelse i middelalderen og hva innføringen av skriftspråket gjorde med vår mentalitet over en firehundreårs periode, er den kommunikasjonen vi ser i dag – den tilgangen vi bare i løpet av noen få tiår har fått til global informasjon, intet mindre enn mindblowing. Hva gjør dette med oss mennesker? 

I dag er vi inne i en ekstremt hurtiggående prosess når det gjelder informasjon og kommunikasjon. Ved siden av tekniske kommunikasjonsmidler (tv, data, fly m.m.) kan (og bør) mangfoldet vi ser i dag forståes i lys av den vitenskapsteoretiske utviklingen.

I vitenskapen har kriteriet for objektivitet endret seg, særlig i de siste tyve, tredve årene. Den vesentlige endringen består primært i en innføring av enkel hermeneutikk, det vil si fortolkning av forskningsobjekt. Den doble hermeneutikken handler om at forskerens virkelighetsforståelse blir satt under lupen, men dette perspektivet har blitt skjøvet ut. 

Det har vært dramatisk for forskere og for forskningsinstitusjoner når det grunnleggende kriteriet for deres aktivitet har endret seg såpass radikalt. Det har gitt lang strid i det vitenskapelige miljøet; den såkalte Positivismestriden. Kirken har hatt, og har, en tilsvarende strid, men har ikke blitt gitt noe navn så vidt jeg vet. Og striden, både for kirke og vitenskap, handler primært om en bevegelse fra å ta “kilden” bokstavelig til å åpne for fortolkning. Det ble med andre ord åpnet for å kunne ha ulike perspektiver på kildegrunnlaget. Forskningens tema- og metodegrunnlag ble radikalt utvidet, men UTEN at hermeneutikkens doble innsikt ble inkludert, det vil si et krav om at forskeren selv drøfter egen virkelighetsforståelse og menneskesyn. (Jeg skriver utdypende om dette i artikkelen: Tid for helhet: https://ckfadum.blogspot.com/2023/05/tid-for-helhet.html )

Å åpne for kun den enkle hermeneutikken har med andre ord gitt oss mangfoldet vi har i dag. Mangfold uten uten den dypere innsikten den doble hermeneutikken gir, medfører relativisme – det vil si en ide om at alt er like gyldig.

Når det gjelder fortolkning innenfor religion ser vi striden like tydelig. I Kirken kan Gud i dag forståes både som homovennlig og homofiendtlig, sex vennlig eller sex fiendtlig, kvinnevennlig eller kvinne fiendtlig. Hvis Guds rolle i samfunnet kan forståes på mange måter og at alt skal respekteres i ytringsfrihetens navn, er det klart at alt mulig annet også kan forståes på mange måter.

Det vitenskapelig legitimerte mangfoldet forplanter seg selvfølgelig til samfunnet via media. Og voila! Mangfold! Grunnlaget for detaljfokusert identitets-politikk er lagt.

Dette meningsmangfoldet medfører at en god del mennesker føler seg lost i forhold til hva man skal tro på.  På den ene siden hører vi at folk er lykkelige, på den andre siden hører vi at selvmordsstatistikken aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om rikdom, på den andre siden hører vi om øket fattigdom. På den ene siden hører vi om høy tilfredsstillelse, på den andre at salget av lykkepiller aldri har vært høyere. På den ene siden hører vi om lykkelige skoleelever, på den andre siden hører vi om tidenes frafall fra norske skoler. På den ene siden hører vi at kulturmangfold er bra, på den andre hører vi at innvandring er en trussel. På den ene siden hører vi at videospill stimulerer hjernen, på den andre siden hører vi at det fordummer, osv., osv., osv.  Hva skal vi tro på? Hvilke målestokker og kriterier skal vi forholde oss til? Hvordan skal vi kunne vite hva som er riktig og hva som er galt?

Meningsløsheten

Denne uvissheten er en viktig årsak til at stadig flere erfarer meningsløshet. Noen vender opplevelsen av meningsløshet innover seg selv og blir deprimerte og/eller selvdestruktive, (alkohol, lykkepiller, selvmord). Det handler om innadvendt aggresjon. Andre vender opplevelsen av meningsløshet utover seg selv og blir destruktive også for andre. (vold og overgrep med eller uten våpen) Det handler om utadvendt aggresjon.

Nevnte innadvendte og utadvendte aggresjoner er heldigvis ikke det mest vanlige. Mange finner mer fredelige mestringsstrategier i forhold til opplevelsen av meningsløshet. Nyere forskning viser for eksempel at det å godta meningsløsheten er en tilstand som preger mange unge i dag. At mange ikke finner noen mening med livet, er ikke særlig overraskende. Mer oppsiktsvekkende er at stadig flere av dem som ikke ser meningen med livet, hevder å ikke kunne brydd seg mindre. Det plager dem ikke at livet er meningsløst. De som gir bengen viser liten interesse for det man gjerne ser som kilder til mening; Selvinnsikt, spiritualitet, religiøsitet etc. Det er jo logisk: Hvorfor lete etter mening dersom man ærlig talt mener livet er meningsløst? Det blir som å fiske i en dam man vet er tom. Sleng heller beina på bordet, slapp av. Man kan lure på om likegyldighet er i ferd med å bli den nye normen? Likegyldighet er motsetningen til kjærlighet.

Men for dem som ikke riktig klarer å slappe av, som aner murring og rastløshet, og dem er det flest av, finner sin mestringsstrategi ved å søke seg til enten særdeles aktiv trening eller, det jeg skal snakke om her, den såkalte “Lykke industrien” – også kalt “Motivasjonsindustrien”. Positiv tenkning blir formidlet i stor skala gjennom det som er en stadig voksende såkalt “motivasjons- og lykke industri”. Denne industrien tjener fete penger i dag.

Det har vokst frem en hel industri for å fremme positiv tenkning, og produktene fra denne industrien, som finnes i et bredt spekter av prisklasser, kalles “motivasjon”. Den kan kjøpes i tradisjonell bokform, sammen med CDer og DVDer med forfatteren, eller du kan velge den mer intense opplevelsen av å bli coachet eller følge et ukelangt “seminar”. Hvis du har råd, kan du velge å reise bort på helgeseminar på et eksotisk sted med hardtslående motivasjonstaler. Eller du kan konsumere motivasjon i dens mange daue fetisjaktige former – plakater og kalendere, kaffekrus og skrivebordstilbehør smykket med inspirerende meldinger.

Kritisk psykologi 

Det blir hevdet, innenfor en nyetablert gren av psykologifaget at motivasjonsindustrien er et ektefødt barn, og en forlengelse, av den tradisjonelle mainstream psykologien. Felles for motivasjonsindustrien og mainstream psykologi er at begge tar utgangpunkt i, og fokuserer på, individet. Begge reduserer menneskelig erfaring til individuelle anliggende. Det legger alt ansvar for mestring på individet. Et så stort og ensidig fokus på individet tilsier tilsvarende mindre fokus på samfunnet. Kort sagt betyr dette at enhver er sin egen lykkes smed.

Kritisk Psykologi peker på at det kulturelle gjennomslaget til mainstream-psykologi og motivasjonsindustrien først skjedde i USA, og noe senere i andre deler av den vestlige verden. I dag lever vi angivelig i en global terapeutisk kultur der individet står i fokus. Det blir hevdet at psykiske lidelser er det siste leddet i rekken av amerikanske eksportprodukter med global rekkevidde. Verden er kort og godt i ferd med å bli homogenisert hva gjelder både velvære og lidelser. Homogenisert i så stor grad at du som individ slett ikke selv trenger å ha deltatt på motivasjonskurs eller gått til psykolog for å bli berørt og påvirket.

Den Kritiske Psykologien ønsker å motvirke en slik homogenisering. Den er vel så opptatt av samfunnet som psykologien, men altså – i særdeleshet er den opptatt av å forstå hvordan psykologien påvirker samfunnsutviklingen rent ideologisk.

Den kritiske psykologien spør med andre ord om mainstream psykologien, med sitt fokus på individet, faktisk bidrar til å opprettholde uheldige kollektive trekk i et mer langsiktig perspektiv. Det blir spurt om den individorienterte psykologien faktisk kan tenkes å arbeide for at den enkelte i stadig større grad tilpasser seg et samfunn det kanskje ikke alltid er like hensiktsmessig å tilpasse seg, verken av hensyn til individets eller til felleskapets beste i et mer langsiktig og mer fundamentalt modnings- og bevissthetsperspektiv. Kritisk Psykologi problematiserer, kort sagt, hvor vidt mainstream psykologien og «lykke-industrien» bidrar til samfunnsmessige status quo og således til fortsatt undertrykkelse av store deler av befolkningen.  

Innenfor den eksisterende terapeutiske kultur råder det en oppfatning og et budskap om at det i dag ikke finnes noen unnskyldning for å bli sittende fast i negativitetens og frustrasjonens hengemyr. Samfunnet som sådan er det ikke noe galt med. Således går det fint an å oppfatte “Positiv tenkning” som vår tids mest dominerende ideologi. En ideologi som har erstattet religionen i et stadig mer sekularisert og teknologisert samfunn. Positiv tenkning kan oppfattes som et svar på meningstyranniet som råder sammen med en mer eller helst mindre bevisst tro på Fremskrittet. Vi vet ikke riktig, tvilen fanger oss ofte, derfor trenger vi lykkeindustrien og positiv tenkning.

Ingenting vondt om positive tanker eller å holde kroppen i form. Men det bør absolutt være et tankekors for oss alle sammen at mye kan tyde på at vi i overveiende grad har fått et samfunn der vår forståelse av et godt liv hviler på ideen om at vi må tenke positivt; Man har det som man tar det – og dermed ikke primært på hvordan samfunnet fungerer og reelt sett er. Vi blir i økende grad vår egen lykkes smed, og samfunnet forøvrig blir tilsvarende noe som i stadig mindre grad angår oss. Omtrent som Margaret Tatcher sa: There is no such thing as a society".

Hvis man imidlertid skulle tenke, føle og mene at samfunnet rundt om kring individet har betydning, at 'no man is an island', så blir den store utfordringen vi i dag står overfor, slik jeg klart forstår det, å etablere en skole der fremste oppgave blir å fostre frem bevisste, selvstendige individer - noe som da står i klar motsetning til dagens (og den 300 år historiske) skole-, utdannings- og forskningspolitikk som eksisterer kun for å fostre frem individer som er nødvendig for at vårt kapitalteknologiske samfunn kan forbli i stadig vekst.


Fremtidens samfunn blir (som kjent?) omtalt som et (digitalt) kunnskapssamfunn - hvilket nettopp består i henhold til en evig flyt av stadig ny informasjon, vitenskapens ubønnhørlige tro på utforsking av alle ting og troen på teknologisk utvikling. Derav troen på et mangfold av identiteter, tilsynelatende uten rammer og essens. Men rammer eksisterer selvfølgelig. Alle temaene som det forskes på blir underlagt gitte rammer. Disse er det på tide at vi begynner å snakke om.

Maraton-distanser løpes

med livet som innsats

mens Tankens maraton 

ligger uløpt

Verdifulle krefter spilles

på ufruktbar kroppsdyrkning

mens det mentale legeme

ligger brakk

PS: Kritisk psykologi har siden 1990 tallet vokst frem som en reaksjon på mainstream psykologi i de fleste deler av verden. Tendensen er ikke like iøynefallende i Norge. For en mer detaljert redegjørelse, se Tidsskrift for Norsk Psykologisk Forening, august 2012. vol 49.